Debatt

Kan vi stole på undersøkelsen om forskningsformidling? | Ottar Hellevik

  • Ottar Hellevik, professor emeritus i statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Det er fortsatt er grunn til å se med et kritisk blikk på medienes forskningsformidling, men en kritisk holdning til formidlingen svekker ikke nødvendigvis tilliten til forskere og forskning i sin alminnelighet.

De ansvarlige for undersøkelsen om tillit til forskningen bruker en spørsmålsform med velkjente svakheter og tolkingsproblemer.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten arrangerer sammen med Forskningsrådet onsdag 20. september en debatt om folks tillit til forskning og lader opp med en artikkel mandag 18. september med overskriften «Nesten halvparten av oss stoler ikke på forskning». Dette støtter tilsynelatende budskapet i min bok Mål og mening. Om feiltolking av meningsmålinger (2011), som avsluttes med følgende formaning til publikum:
«Det viktigste rådet til alle som er interessert i meningsmålinger og forskningsresultater i mediene, er å ha en kritisk holdning til det som presenteres. En kan ikke ta for gitt at journalisten gir et riktig bilde av funnene, og en kan heller ikke utelukke at det kan være problematiske sider ved forskerens analyser og konklusjoner.»

Problemet med «ja-siing»

Dessverre er denne advarselen på sin plass også for den aktuelle undersøkelsen, der både Aftenpostens presentasjon og selve undersøkelsen kan kritiseres.

Problemet med undersøkelsen er bruken av påstander som en skal si seg enig eller uenig i.

Da oppstår det som kalles «ja-siing», at personer som ikke har noen klar mening svarer «enig» i stedet for «vet ikke».

Dette fenomenet ble påvist allerede i kritikken av Adorno og medarbeideres bok fra 1950 Den autoritære personligheten. De konkluderte at autoritære holdninger var mest utbredt i arbeiderklassen. Kritikerne viste at resultatene i stedet kunne forklares av ja-siing, som var vanligere i arbeiderklassen der utdanningsnivået var lavest.

  • Hvorfor tror ikke alle på forskning? Bli med på debattmøte om forskning og tillit

Ja-siing er spesielt vanlig når temaet som tas opp er noe de intervjuede er lite opptatt av og mangler klare meninger om. Da kan det være forbløffende mange sier seg enig i påstander med stikk motsatt tendens.

I den foreliggende undersøkelsen brukes påstander som «Forskningsresultater er i stor grad preget av forskernes egne politiske holdninger og synspunkter», «Forskningsresultater er ofte kjøpt av industri eller myndigheter og er dermed ikke til å stole på» eller «Media/journalister presenterer kun forskningsresultater som underbygger deres egne synspunkter».

Opinionen ikke så kritisk

Dette er nok et spørsmål mange har tenkt lite på og derfor mangler klare oppfatninger om før de blir intervjuet. Dermed vil gruppen som sier seg enig, ved siden av de reelt forskningsskeptiske, også romme en andel «ja-siere».

Hvor mange av de mellom 40 og 50 prosentene som sier seg enige i disse påstandene dette gjelder, er vanskelig å anslå så lenge alle påstandene uttrykker skepsis. Men at det er en betydelig andel er sannsynlig, slik at det ikke er grunnlag for Aftenpostens overskrift.

Noe som underbygger at det foreligger ja-siing, er at andelen enige er klart høyere for personer med lav enn for personer med høy utdanning.

Noe annet som peker i retning av at opinionen ikke er så kritisk til forskning som Aftenposten gir inntrykk av, er den sterke støtten til påstander som «Grunnforskning (forskning som kan bidra til kunnskap på lang sikt) bør støttes økonomisk av det offentlige, selv om resultatene ikke er synlige eller nyttige i første omgang» (81 prosent enig) og «Norge (det offentlige) bør satse mer på forskning enn hva som er gjennomsnittet i andre industrialiserte land» (69 prosent enig).

Spørsmålsform med svakheter

Aftenposten kan kritiseres for bare å gjengi de forskningskritiske resultatene, og kanskje for mangelen på motforestillinger mot spørremetoden. Men den siste kritikken rammer i første rekke de ansvarlige for undersøkelsen, som bruker en spørsmålsform med velkjente svakheter og tolkingsproblemer.

Eksempelet illustrerer at det fortsatt er grunn til å se med et kritisk blikk på medienes forskningsformidling. Men som resultatene tyder på, svekker heldigvis ikke nødvendigvis en kritisk holdning til formidlingen tilliten til forskere og forskning i sin alminnelighet.

Interessert i å lese mer om forskning og tillit? Her er et par forslag:

Les også

  1. Hvorfor stoler ikke folk på klimaforskere? | Nina Kristiansen

  2. Før eller siden forsvinner mistilliten til klimaforskerne, fordi naturen selv sier ifra | Bjørn H. Samset

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Forskning og vitenskap
  2. Aftenposten