Debatt

VITEN: Krigens redsler - lys i enden av tunnelen? | Nils Petter Gleditsch

  • Nils Petter Gleditsch, forsker ved Institutt for fredsforskning

Krigen i Syria: Bildet ble tatt i sommer, etter et luftangrep i Idlib-provinsen - et av de opprørskontrollerte områdene. NTB Scanpix / Anne Gjertsen

I valget mellom pessimisme og optimisme kan det være risikabelt å la seg styre av det daglige nyhetsbildet. La oss heller se på tall som viser mer langsiktige tendenser. Færre dør av krigshandlinger nå enn før.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Steven Pinkers bok The Better Angels of Our Nature, utgitt i 2011, tegnet et optimistisk bilde av menneskehetens vekst ut av sin voldelige fortid. Siden den gang har utviklingen gått i feil retning. Mitt arbeid med en bok på norsk om samme tema har foregått i motvind. Valget i USA har økt vindstyrken, ja til full storm om en skal tro de mest pessimistiske vurderingene. Likevel er det fortsatt gode grunner til optimisme på sikt.

Nils Petter Gleditsch Nils-Inge Kruhaug

Konfliktutviklingen, slik den registreres av konfliktdataprogrammet ved Uppsala Universitet (UCDP), preges nå av tre hovedtendenser:

  • langsiktig reduksjon av vold,
  • økende fragmentering av konfliktene
  • og geografisk konsentrasjon.

Mindre vold på lang sikt

Som figuren under viser, er tallet på drepte i kamphandlinger kraftig redusert i tiden etter annen verdenskrig. Kurven preges av blodige enkeltkonflikter:

Grafen viser antall drepte i verdens konflikter etter annen verdenskrig. PRIO: Data fra Institutt for fredsforskning. UCDP: Data fra konfliktdataprogrammet i Uppsala.

  • Den første toppen utgjøres av borgerkrigen i Kina og Korea-krigen.
  • Den neste skyldes i hovedsak Vietnamkrigen.
  • Den tredje Iran/Irak-krigen og Sovjetunionens intervensjon i Afghanistan.
  • Helt ute til høyre ser vi borgerkrigen i Syria.

Trass i tilbakeslaget de siste årene, blir toppene stadig lavere, og den langsiktige tendensen er fortsatt nedadgående.

Et tydelig fall i vold

Hadde vi tatt med annen verdenskrig, hadde bildet blitt enda tydeligere. Og det relative fallet i vold blir enda tydeligere om vi tar hensyn til befolkningsutviklingen.

Vietnamkrigen: Den sørvietnamesiske kvinnen sørger over ektemannen som ble funnet i en massegrav sammen med 47 andre nær Hue i 1969. HORST FAAS / TT / NTB Scanpix

  • I det verste året under annen verdenskrig var sannsynligheten for å bli drept i kamphandlinger i væpnede konflikter (for sivile så vel som militære) ca. 1: 500.
  • I 1972 var det 1: 12.000
  • I 2014 1:70.000.

Disse tallene gjelder konflikter hvor minst én stat er blant de stridende parter. For gruppekonflikter hvor staten ikke er en direkte aktør, har også økningen av vold etter 2011 nå stoppet opp, og det samme gjelder ensidig vold (folkemord og andre former for organisert vold mot uorganiserte sivile).

  • Totalt ble over 118.000 drept i væpnet konflikt i 2015, mot 130.000 året før.

Men dagens kriger har ikke reversert den langsiktige nedgangen i risikoen for å bli drept i væpnet konflikt.

Fragmentering

Antall pågående væpnede konflikter steg kraftig under den kalde krigen, dels på grunn av de mange nye og ustabile statene som ble etablert etter avkoloniseringen.

Etter den kalde krigen sank antall konflikter med en tredjedel. Fra århundreskiftet var tallet forholdsvis stabilt, men de siste par årene har det steget igjen.

En grunn til dette er fragmenteringen av mange konflikter. Både i Syria og i Mali registrerer UCDP tre interne konflikter som pågår samtidig og i flere andre land to.

For gruppekonflikter er fragmenteringen enda mer markert. UCDP registrerer seksten slike konflikter i Syria i 2015 og tretten i Nigeria. Ser vi på antall land som opplever væpnet konflikt på eget territorium, er det ingen økning – tvert imot.

Geografisk konsentrasjon

Annen verdenskrig og den kalde krigen var langt på vei globale konflikter. Det var vanskelig å holde seg utenfor, spesielt for naboer til hovedaktørene. Væpnede konflikter forekom i nær sagt alle deler av verden.

Selv om vi i løpet av den kalde krigen unngikk direkte militær konfrontasjon mellom supermaktene, ble en rekke lokale konflikter blåst voldsomt opp av stormaktsstøtte til den ene eller den andre siden.

Dagens konfliktkart er annerledes. Viktigst er det som er blitt kalt den østasiatiske freden. Det området der en rekke av de blodigste krigene etter annen verdenskrig hadde utspilt seg, har helt unngått større væpnede konflikter i over tredve år.

Også i Afrika sør for Sahara er det færre drepte i væpnede konflikter enn under og rett etter den kalde krigen. I Latin-Amerika er borgerkrigen i Colombia nå den siste aktive konflikten, og selv den med et beskjedent antall drepte de siste årene.

Midtøsten dominerer

Konfliktbildet er nå i overveldende grad dominert av Midtøsten og tilgrensende områder. I 2015 var hele 86 % av de drepte i krig og borgerkrig å finne i aksen fra Libya til Afghanistan.

Utenom dette området var det bare Ukraina, Nigeria, Somalia og Sudan som kom over grensen vi setter for å regne noe som en krig, 1000 døde i løpet av et år. Konsentrasjonen om Midtøsten finner vi også for gruppekonflikter og for ensidig vold.

Religiøs dimensjon

Dette mønsteret har også en religiøs dimensjon. I all hovedsak er det land med muslimsk flertall som i dag opplever væpnede konflikter. Voldelig terrorisme utenfor Midtøsten utføres også oftest av islamister. Det store flertall av ofrene for de ulike former for væpnet konflikt er muslimer.

Men av de fire landene med den største muslimske befolkningen, er det bare Pakistan som er hardt rammet av væpnet konflikt. De tre landene som ligger noe lenger vekk fra det sentrale konfliktområdet – India, Bangladesh og Indonesia – har ikke hatt større væpnede konflikter på lenge.

Et grunnlag for optimisme?

Nyhetsbildet i 2016 kan gi grunnlag for en forsiktig optimisme, men også for det motsatte:

  • Spenningen øker i Asia, hvor et offensivt Kina ligger i konflikt med sine naboer om flere øygrupper.
  • Nord-Korea har sprengt sin femte atombombe, utvikler langtrekkende raketter og truer med angrep på Sør-Korea og Japan.
  • Konflikten i Ukraina er på ingen måte løst.
  • Stormaktene trekker i hver sin retning i mange pågående konflikter.
  • I Midtøsten og tilgrensende land er bedring knapt å spore.

På den annen side:

  • USAs konflikter med Cuba og Iran er trappet ned.
  • I fire av de fem landene som har hatt de mest langvarige interne væpnede konfliktene i etterkrigstiden (Colombia, Filippinene, India og Myanmar) er volden redusert.
  • Vi kan vi øyne en felles forståelse hos stormaktene om at de iallfall må prøve å dempe konflikten i Syria.

Pålitelig grunnlag

I valget mellom en pessimistisk og en optimistisk tolkning kan det være risikabelt å la seg styre av det daglige nyhetsbildet. Den langsiktige nedgangen i hvor mange som blir drept i væpnede konflikter gir nok alt i alt det mest pålitelige grunnlaget for en forsiktig optimisme.

Referanse: Erik Melander, Therése Pettersson & Lotta Themnér (2016) Organized violence, 1989–2015. Journal of Peace Research 53(5): 727–742.

Nils Petter Gleditsch er forsker ved Institutt for fredsforskning og professor emeritus ved NTNU. Han utgir i disse dager boken «Mot en mer fredelig verden?». Den siste oppdateringen av konfliktdata fra UCDP ble publisert i Journal of Peace Research i september.

Les Nils Petter Gleditsch og Ida Rudolfsens analyse i Aftenposten Innsikt: Brannen i islams hus

Les mer om

  1. Fredsforhandlinger
  2. Krig
  3. Syriakrigen
  4. Vietnamkrigen

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Meninger: Hvordan teller vi ofre for krig og vold?

  2. VERDEN

    Stadig færre drepes i krig og konflikter

  3. VITEN

    Landet med nest flest drepte i væpnet konflikt er ikke rammet av krig

  4. VERDEN

    IS-terror rammer i mer enn dobbelt så mange land

  5. DEBATT

    Dagens kortinnlegg | torsdag 1. februar

  6. DEBATT

    Kort sagt, fredag 19. januar