Debatt

Jeg stiller meg kritisk til en forenklet fremstilling av minoritetsjenter | Uzma Rana

  • Uzma Rana, journalist, student og thaibokser

Generaliserende artikler skaper unyanserte bilder av folk med andre kulturer, skriver Uzma Rana (bildet), som selv er aktiv thaibokser. Foto: David Pritchard/Privat

Å forklare lav idrettsdeltagelse med at jentene ikke får lov av pappaen sin til å trene, blir feil.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den 11. oktober sitter jeg og leser på Aftenposten.no. Jeg ser en overskrift som fanger min oppmerksomhet, og jeg blir overrasket: «Tok en prat med skeptiske innvandrerforeldre: – Det er ikke så ille som dere tror», sier Sadia Kausar, som har trening som livsstil og sier at slik er det ikke for alle jenter med pakistansk bakgrunn.

Ifølge henne var det for fire-fem år siden vanlig blant pakistanske foreldre å være skeptiske til at døtrene deres trente på treningssentre.

Har hun undersøkt hvordan utviklingen faktisk har vært når det gjelder norsk-pakistanske jenter og trening? Der jeg vokste opp, på Furuset i Oslo, var det i alle fall ikke som hun beskriver.

Generaliserende artikler

Jeg vokste opp med at alle barna i gaten spilte fotball og cricket sammen hver sommer.

Jeg har trent aktivt siden jeg var 16 år gammel: På treningssenter på Grorud, sammen med flere andre norsk-pakistanske jenter. I universitetsidretten, ofte sammen med mine norsk-pakistanske venninner. Jeg har selv jobbet som instruktør.

I dag er jeg aktiv thaibokser og konkurrerer i semiprofesjonelle kamper.

I 2010 begynte jeg å trene thaiboksing hos Partner gym på Grønland. Der var det folk fra forskjellige kulturer, blant annet mange jenter med flerkulturell bakgrunn.

Slike generaliserende artikler skaper unyanserte bilder av folk med andre kulturer

Problemet med Aftenpostens artikkel blir for meg at det er de som ikke kjenner folk med flerkulturell bakgrunn godt nok, som oppfatter det som at norsk-pakistanske jenter ikke får lov til å trene og ikke trener.

Dette stemmer ikke med virkeligheten.

Slike generaliserende artikler skaper unyanserte bilder av folk med andre kulturer.

Opprettholder et stereotypisk bilde

Det hjelper ikke at Aftenposten har Sadia Kauser som kilde i denne saken når hun sier at norsk-pakistanske foreldre er skeptiske til å la sine døtre melde seg inn i treningssentre.

Det er sikkert en erfaring hun har, men den erfaringen er ikke representativ for alle.

Det er mange utsagn i artikkelen som blir problematiske for meg, blant annet dette: «Selv om det fortsatt er pakistanske foreldre som mener at jenter ikke har noe på et treningssenter å gjøre, der begge kjønn har tilgang, mener Kausar at utviklingen har vært til det bedre de siste 3–4 årene.»

Jeg lurer på hvilke foreldre som mener dette når norsk-pakistanske jenter har trent på treningssentre siden 90-tallet.

At det uttales i artikkelen at pakistanske damer i det små har begynt å trene, blir for meg tragisk å lese. Jeg har sett dem trene siden jeg gikk på ungdomsskolen. Det er ca. 15 år siden.

Her opprettholder man stereotypien om at de bare er hjemme og på kjøkkenet og beveger seg lite utendørs.

Nyanser som ikke er med

Artikkelen viser til en fersk rapport som tar for seg unge jenter med flerkulturell bakgrunn som har lav idrettsdeltagelse i organiserte idrettsaktiviteter og andre former for fysisk aktivitet. Undersøkelsen ble gjort på 24.000 personer.

Skillet er ikke dramatisk: 32 prosent av minoritetsjentene sier at de trener utenom idrettslag minst tre ganger i uken, mot 44 prosent av majoritetsjentene.

Å forklare lav idrettsdeltagelse med å si at de ikke får lov av pappaen sin til å trene, blir feil.

En av grunnene var at de brukte mer tid på skolearbeid og nedprioriterte å delta i organisert idrett.

Jeg stiller meg kritisk til den forenklede fremstillingen av minoritetsjenter i artikkelen

Vi har for eksempel fått et cricketlag for jenter, som heter Falcon girls, det har eksistert i tre år. Her velger jentene å trene organisert idrett på egne premisser, og da trener de kanskje på noe som ikke er blitt tatt med i undersøkelsen?

Det kommer frem i rapporten at flere minoritetsjenter velger å trene på treningsstudio og at 67 prosent av minoritetsjenter trener aktivt. Hvorfor velger man ikke å ta med disse nyansene i saken?

Forenklet fremstilling

Det er i den organiserte idretten andelen er lav, der treningsaktiviteten ligger på 20 prosent.

Det viser at de har interesse for trening, og om de ikke velger å trene, kan det også begrunnes med mangel på interesse eller latskap.

Jeg opplever at det er mange som ofte ikke har tid til å trene på grunn av at de prioriterer andre ting, som studier, jobb, familie og barn.

Jeg stiller meg kritisk til den forenklede fremstillingen av minoritetsjenter i artikkelen.

Andre årsaker

Jeg er positiv til organisert idrett og det lagsport fører med seg av positive goder som fysisk aktivitet, fellesskap og vennskap i en annen sosial arena.

Nå etterlyser jeg forskning på alternative treningsformer. Hva med subkulturer som skating, dansegrupper og andre typer idrett som eksploderer i popularitet?


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Dette er artikkelen Uzma Rana reagerer på: Tok en prat med skeptiske innvandrerforeldre: «Det er ikke så ille som dere tror»

Les også: Dette er jentene idretten ikke klarer å få med

Les mer om

  1. Trening

Flere artikler

  1. SPORT
    Publisert:

    Tok en prat med skeptiske innvandrerforeldre: «Det er ikke så ille som dere tror»

  2. SPORT
    Publisert:

    Dette er jentene idretten ikke klarer å få med

  3. LEDER
    Publisert:

    Aftenposten mener: Minoritetsjenter hører hjemme i idretten

  4. OSLO
    Publisert:

    Denne bydelen dekker treningsavgiften til barn med dårlig råd

  5. SPORT
    Publisert:

    Fargerikt prosjekt på Storhaug: Gir unikt håndballtilbud til jenter

  6. DEBATT
    Publisert:

    Det tradisjonelle idrettslivet gir mannsdominans og klasseforskjeller