En same fra Karachi | Christian Tybring-Gjedde

Mitt håp er at vi kan legge den opprivende debatten knyttet til etnisitet død.

Brochmann 2-utvalgets rapport har skapt en debatt knyttet til begrepet «etnisk norsk». Utvalgets flertall mente at begrepet er lite hensiktsmessig da det ekskluderer mennesker som åpenbart tilhører det norske kulturelle fellesskapet. Det er jeg enig i.

Etnisitet?

En kobling mellom etnisitet og norskhet åpner for meningsløse diskusjoner knyttet til genetikk, hudfarge og rasebiologi.

• For eksempel vil ingen seriøst hevde at et adoptivbarn født i Colombia eller Bangladesh er mindre «norsk» enn et barn født på Snåsa. Det til tross for at førstnevnte utvilsomt ikke kan plasseres i kategorien «etnisk norsk».
• Og hva med tidsaspektet? Hvor mange generasjoner bakover i tid må en person kunne dokumentere sine «norske» aner?
• Og er nordiske aner like diskvalifiserende som asiatiske eller afrikanske aner?

På denne bakgrunnen er det beklagelig at også norsk lovverk benytter begrepet «etnisk norsk» for å presisere og differensiere.

Vårt mål: fellesskap

Mitt håp er at vi kan legge den opprivende debatten knyttet til etnisitet død. Vårt mål må være å etterstrebe forutsetninger som gjør det mulig å danne fellesskap. Vi trenger å samles om en felles nasjonal kulturell identitet.

Skal vi lykkes, må vi omfavne frihetsverdiene som er selve fundamentet for vårt styringssett. Blant disse er likeverd, likestilling, ytringsfrihet, religiøs frihet, sekulære rettsregler, demokrati og individualisme. Disse er ikke særegne norske verdier, men grunnmuren for fellesskapet i den vestlige kulturkrets.

«Drøm fra Disneyland»

I 2010 skrev min kollega Kent Andersen og jeg en kronikk med tittelen «Drøm fra Disneyland». Kronikken gikk i rette med alle dem som mente samfunnet fremover skulle bygges på «flerkultur» – eller rotløshet slik vi beskrev det.

Flerkultur var den tidens svar på de politisk vedtatte demografiske endringene som fant sted i Norge og i Europa for øvrig.

Politikere, organisasjoner og ikke minst mediene sto i kø for å vise avsky for de tankene vi presenterte. Det ble sogar antydet at vår krasse retorikk skapte grobunn for massedrap og terror. For egen del endte historien med drapsalarm og sykmelding.

Dere tok feil

Eliten tviholdt på flerkultur og at mennesker fra ulike land og ulike kulturer vil leve og blomstre side om side som et FN i miniatyr. Vel, dere tok feil.

I dag slipes kantene og enkelte fomler seg til et endret standpunkt. Gjerne ledsaget av et intellektuelt ordgyteri.

Kulturell tilhørighet er selve grunnlaget for fellesskap. Det skaper samhold, trygghet, lojalitet og nasjonal identitet. Flerkultur er det motsatte. Flerkulturell nasjonsbygging er en samfunnskonstruksjon uten sammenhengskraft. Det er ord uten innhold og oppskriften på segregering.

På samme vis bryter globalismen ned nasjonalstatene. Nettopp der hvor fellesskapet finnes. Globalismens forsvarere bryter ned fundamentet for det tillitsbaserte samfunnet. Den gode intensjonen gjør dem imidlertid moralsk overlegne og setter merkelapper på oss som kjemper for å bevare en nasjonal kulturell identitet.

Aksept og gradvis tilpasning

Bosetter man seg i Norge, inngår man en samfunnskontrakt. I den ligger både plikter og rettigheter. Pliktene er ikke begrenset til å komme i jobb og betale skatt, de inkluderer også adopsjon av frihetsverdiene og en aksept og gradvis tilpasning til norsk kultur.

Da må man rive opp noen kulturelle røtter fra sitt opprinnelsesland. Det er prisen man må betale for å bli en borger av vårt land. Prisen for å kunne kalle seg nordmann. Andre løsninger virker rett og slett ikke.

Enkelte har hevdet at norsk kultur er i konstant bevegelse og at den derfor ikke lar seg definere. Dersom det skulle være tilfelle, finnes det jo heller ingen andre nasjonale kulturer.

Men jeg kan trøste alle med at norsk kultur finnes. Vi lever i den hver dag. I kronikken «Drøm fra Disneyland» definerte Andersen og jeg den norske kulturelle fellesnevneren å være summen av det vi feirer på 17. mai. En hyllest til vårt land, vår selvstendighet, vår frihet, vår egenart og mest av alt feirer vi kulturfellesskapet. Norsk kultur i all sin variasjon – slik alle sterke, stolte kulturer har variasjoner. Kulturen som har formet oss og som samler oss og som skiller oss fra andre kulturer.

Innvandringen må reguleres strengt

Skal vår nasjonale kulturelle bærekraft opprettholdes, må innvandringen til Norge reguleres strengt. For uten nasjonal kultur finnes intet fellesskap, og uten fellesskap har vi ikke noe samfunn å integrere innvandrere inn i.

Det betyr at antallet nye borgere ikke kan reguleres med utgangspunkt i verdens borgerkriger og annen global nød og elendighet. Asylinstituttet slik det i dag fungerer, undergraver Europas unike nasjonale kulturer. Det skaper «flerkulturell» rotløshet og bør derfor avvikles.

Det «etniske» paradoks

Samfunnseliten vil trolig omfavne mitt ønske om ikke å benytte etnisitet som kriterium for inndeling av mennesker i grupper.

Problemet oppstår imidlertid når de samme fremstår som de varmeste forsvarere av alle verdens urfolk og minoritetsgrupper. For slike grupper er etnisitet selve grunnlaget for avgrensning fra andre grupper.

Som en konsekvens vil eliten ikke akseptere at pakistaneren fra Karachi blir same, mens den samme pakistaneren uten særlig anstrengelse kan bli en nordmann norsk som noen.

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.