Hvis fondsforvaltning hadde vært en pølse | Marte Eidsand Kjørven
Hva er alminnelig, god vare eller alminnelig, god forvaltning av verdipapirfond? Det er kjernen i gruppesøksmålet Forbrukerrådet har reist mot DNB på vegne av 180.000 kunder.
Tenk deg at du går inn på bensinstasjonen og bestiller en pølse i brød. Du betaler 43 kroner og venter et par minutter. Til din store skuffelse får du deretter overlevert en bitte liten pølse på 10 cm.
Kan rettsreglene hjelpe deg? Kan du klage og få pengene tilbake? Ja, det kan du.
Og det gjelder selv om det ikke finnes konkrete lovregler om hvor lange pølser skal være, og selv om det ikke er sagt eller skrevet noe i avtalen mellom deg og bensinstasjonen om størrelsen på pølsa.
I jusen kaller vi dette krav om alminnelig, god vare. Det betyr at med mindre noe annet er avtalt, kan du kreve en pølse av alminnelig størrelse.
Mangelfull forvaltning
Spørsmål om hva som er alminnelig god vare, eller i dette tilfellet alminnelig god forvaltning av verdipapirfond, er kjernen i gruppesøksmålet Forbrukerrådet har reist mot DNB på vegne av 180.000 kunder. Forbrukerrådets påstand er at DNB’s forvaltning av tre aksjefond har vært mangelfull.
Bakgrunnen for saken er at Finanstilsynet i forbindelse med et tilsyn i 2015 fant at de aktuelle fondene var «forvaltet indeksnært, men tilbudt og priset fra Foretaket som et aktivt forvaltet fond. Foretaket har på denne måten tatt seg betalt for noe det ikke har levert.»
Dommen i Oslo tingrett falt i midten av januar. Forbrukerrådet og andelseierne fikk ikke medhold. Dette til tross for at tingretten legger til grunn at det ikke finnes andre fond i Norge eller Europa som er forvaltet nærmere indeksen og likevel er priset og solgt som et aktivt forvaltet fond.
I strid med norsk rettstradisjon
Tingretten begrunner avgjørelsen med at det er en jobb for lovgiver å definere konkret hvilken grad av aktiv forvaltning som kreves. Dersom dette skal gjelde i alle avtaler, vil du heller ikke kunne klage på den lille pølsa – med mindre lovgiver har fastsatt at pølser skal være mellom 15 og 25 cm lange.
At lovgiver på denne måten skal gå inn og definere det konkrete innholdet av avtaler på forhånd, fremstår som svært upraktisk og i strid med norsk rettstradisjon.
I mange tilfeller vil det heller ikke være mulig på grunn av EU-rettslige forpliktelser.
Dommen føyer seg inn i en rekke avgjørelser ved domstolene som gjelder avtaler om finansielle tjenester, der domstolene er tilbakeholdne med å bruke alminnelig kontraktsrett på slike avtaler.
Forbrukerrådet har bestemt seg for å anke avgjørelsen. Så da gjenstår det å se om lagmannsretten finner at den kan stilling til hva kundene med rette kunne forvente. Eller om Forbrukerrådet og de 180.000 fondskundene må bite i den sure (lille) pølsa.
