Debatt

Til krig mot egen kropp

  • Mina Finstad Berg
Vi trenger en handlingsplan mot spiseforstyrrelser. Jeg vet det vil koste mye penger. Men det vil være uendelig mye dyrere å gjøre ingenting, skriver Mina Finstad Berg. (Illustrasjonsfoto)

Hvor mange jenter skal sulte seg før politikerne reagerer?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg vil fortelle om en jente. En jente som i løpet av ungdommen oppdaget at hun ikke var pen nok.

Mina Finstad Berg

Hun begynte å mislike sitt eget utseende fordi hun ikke lignet jentene på plakatene. Håret var for tynt, puppene for små og magen ikke flat nok. Sakte, men sikkert begynte hun å hate sin egen kropp og sitt eget ansikt. Etter hvert innså hun at ingen sminke kunne gjøre henne pen som plakatene. Hun bestemte seg for at om hun ikke kunne være pen nok, kunne hun bli tynn nok. Hun begynte å trene mer. Spise mindre. Kaste opp. Hun startet en kamp mot sin egen kropp som ledet inn i en spiseforstyrrelse. En jente som lenge balanserte mellom sykdom og fornuft, mellom «litt sunnere» og oppkast, mellom trening og agurkskiver.

Dette er historien om meg. Men det er også historien om utallige norske jenter.

Nekter kroppen mat

Titusenvis av norske kvinner lider av en spiseforstyrrelse. Over hele landet sitter det jenter som hater sin egen kropp så mye at de er begynt å nekte den mat. Som tvinger seg selv til å kaste opp. Jenter som akkurat nå vakler mellom å ha kontroll på maten, og å la maten ta kontroll over dem.

Jenter som får hverdagen ødelagt av frykten for å legge på seg. Som blir utslitt av alltid å tenke på kropp og mat, bekymre seg, hate utseende sitt. Av å kjenne at de er i ferd med å miste kontrollen over sitt eget hode, men likevel ikke klarer å slå fra seg tanken om at en dag skal jeg bli tynn nok, pen nok.

Noen som ser

Jeg var heldig. Jeg hadde venner som så hva som foregikk. Som skjønte hva det betydde når dobesøkene ble unaturlig lange, og jeg kom tilbake nityggende på tyggis. Som ringte foreldrene mine, tvang meg til å få hjelp og hjalp meg med å finne psykolog. Jeg fant veien tilbake til et sunt forhold til kropp og mat. Men fire år etter er jeg fortsatt ikke helt fri. Å slåss mot sin egen kropp, setter dype spor. Frykten for å legge på seg ligger alltid og ulmer i underbevisstheten. Heldigvis har jeg folk rundt meg som holder meg på riktig side.

Mange er ikke like heldige. Altfor mange blir alvorlig syke. Noen får hele ungdommen ødelagt. Noen blir aldri friske. Noen får anoreksi, den psykiatriske lidelsen med høyest dødelighet. Noen dør. Vi vet at spiseforstyrrelser og spiseproblemer er et økende problem. Likevel skjer det ingenting. Politikerne gjør ingenting. Hvor mange jenter skal sulte seg før politikerne reagerer? Hvor mange skal knele over doskålen i selvforakt og skam? Hvor mange skal krysse grensen mellom lettere spiseproblemer og en livsfarlig sykdom?

Politikerne må svare

I hele Norge sitter det foreldre, kjærester og venner som fortvilet lurer på hva de skal gjøre når den de er glad i er gått til krig mot sin egen kropp. Jenter som merker at de er i ferd med å miste kontrollen, men ikke vet hvor de kan få hjelp. En forsvinnende liten del av dem som har spiseforstyrrelser, får hjelp. Hvis du brekker beinet eller har kyssesyke, vet du hvor du skal gå. Men hvor går du når hodet ditt går til krig mot kroppen din? Politikerne skylder dem et svar, en hjelpende hånd.

Vi trenger tilgjengelige, lavterskel behandlingstilbud. Jenter som meg må vite hvor de kan få hjelp. Veien fra fastlegen til psykolog må bli lettere. Man kan ikke henvise folk til å finne psykolog helt på egen hånd. Det finnes gode behandlingstilbud, men mange av dem mangler nok ressurser. Det må penger på bordet til forskning og behandling. Forebygging av spiseforstyrrelser må inn i helsevesenet, skolen og, ikke minst, statsbudsjettet. Hvis vi klarer å gi hjelp tidlig, kan vi hindre at folk blir så syke at de må legges inn. Det offentlige må opprette et helhetlig og tverrfaglig behandlingstilbud. Vi trenger en skolehelsetjeneste med kapasitet til å ta seg av alle elever som trenger det. Helsestasjon for ungdom må på plass i alle kommuner, og de må ha psykiatrisk kompetanse.

En handlingsplan

Vi trenger en grundig plan for å bekjempe spiseforstyrrelser. Vi trenger en handlingsplan mot spiseforstyrrelser. Kjære Bent Høie. Jeg vet det vil koste mye penger. Men det vil være uendelig mye dyrere å gjøre ingenting.

Les mer om

  1. Debatt