Hvem har egentlig reell ytringsfrihet i dag? | Sissel Aadne Hansen
Må vi virkelig være så ufine med hverandre at det ødelegger alle de gode debattene som kunne vært?
I dag undres jeg litt over dette med ytringsfrihet, sosiale og psykiske sanksjoner, og urtidens syn på det å bli utstøtt.
For hvem er det egentlig som har helt reell ytringsfrihet i dag? Jojo, dersom man ikke har helt ekstreme holdninger/syn og ikke bryter lovverket, blir man ikke bøtelagt eller fengslet for å utøve ytringsfrihet i Norge, det er jo en veldig bra ting. Men, det er jo en annen side av dette også: Nemlig den sosiale straffen.
«Bare vent til du blir voldtatt», «dette ludderet», «dumme lille pike» | Kaja Elise Meløy Yngsdal Hilleren
De fleste av dem som virkelig har en sterk historie og en viktig stemme, tør ikke lenger å bruke den i debatt og si sin mening høyt av frykt for å si eller skrive noe feil i all offentlighet. For vi har jo sett gang på gang at det skal så forsvinnende lite til før det smeller skikkelig, selv i strikke- og dyregrupper som er ment for kos.
Det jaktes på syndebukker i enhver sak, uten at man skuer bitte litt inn i seg selv i samme slengen. Det være seg i politiske debatter så vel som i koselige hobbygrupper på Facebook. Det formelig flyter over av grums, eder og galle.
Absolutt alt tolkes i aller verste mening om dagen, og jeg er lei.
Urtidsredselen for utestengning
Sosial uthenging, fysisk utestengelse og forvisning fra fellesskapet er faktisk noe det verste vi mennesker som flokkdyr kan oppleve. Det er den ultimate straffen.
Dette stammer fra urtiden, tidenes morgen, og betyr det samme som en sikker død: Et menneske vil ikke overleve alene, og muligheten til å videreføre sine gener er også vekk.
Vi bærer denne kunnskapen fra svunne tider i oss, ubevisst og langt bak i kartoteket. Den er en av flere grunner til at alarmen går. Nervesystemet vårt aktiveres for kamp, flukt og frys i møte med blant annet negative kommentarer på sosiale medier.
Det vi kan gjøre annerledes
Dersom vi er klar over nettopp dette, kan vi i større grad velge å gjøre noe annerledes.
Vi kan for eksempel lese noe vi blir veldig opprørt over, sette oss ned og ta en kaffe, puste litt, gå en tur, og så vurdere om vi skal svare på dette i det hele tatt. Og når vi først tenker på det, så kan vi samtidig tenke på hvordan vi skal svare på det som står der.
Og om vi ikke svarer, så går verden likevel videre, urolig nok. Det har jeg selv prøvd utallige ganger!
Hetses for hver minste ting
Noen mennesker opplever å bli hetset for hver minste skrive- og talefeil, hvert minste spørsmålstegn, hver undring og hvert motsvar hele tiden, og da kan man gradvis også oppleve å bli psykisk utstøtt fra samfunnet.
Dette har samme funksjon som forvisning og fysisk utestengelse. For å redde seg selv velger man stort sett å trekke seg litt unna, og legge sin stemme sosialt død. Enda en stemme mistet i alle disse ytringene, og de som skriker høyest og er mest ufine vinner, nok en gang.
Bør alt kommenteres?
- Har vi ikke lenger rom for at andre mener noe annet enn oss selv?
- Har paranoiaen virkelig tatt så fullstendig overhånd i samfunnet?
- Er alle offentlige kommentarer en mulighet til personangrep?
- Bør alt kommenteres?
- Må vi virkelig være så ufine med hverandre at det ødelegger alle de gode debattene som kunne vært?
- Hvorfor ødelegge debatter som virkelig kunne skapt bra og varige endringer for folk, slik debatter er ment å gjøre?
- Faglighet, saklighet og høflighet skaper godt grunnlag for debatt, og sunt sinne er drivkraften i det hele.
Debatt skaper endring.
Det jeg har vært vitne til de siste dagene, fra nesten alle kanter, er bare trist. Og det har bare skapt det motsatte.
