Debatt

Kort sagt, torsdag 13. september

  • Debattredaksjonen

Regjeringen satser i nord, fattigdom og demokratiets fremtid. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Regjeringen satser i nord

Professor Torbjørn Pedersen hevder i Aftenposten 2. september at regjeringens nordområdepolitikk er blitt innholdsløs symbolpolitikk. Det stemmer ikke.

Pedersen har rett i at mye har endret seg siden regjeringene Bondevik og Stoltenberg først satte søkelyset nordover i 2004/5. Men geografien er fortsatt den samme, og naboskapet med Russland er et prioritert område i utenrikspolitikken. Nordområdene er strategisk like viktige.

Næringene vokser

Økonomiske utviklingsmuligheter i nord har endret seg over tid. Nord-Norge går nå bedre enn på svært lenge. Fiskeri- og havbruksnæringene, reiseliv, bygg og anlegg er bærekraftige næringer som nå vokser og som har vekstpotensial fremover. I 2005 var arbeidsledighet et problem. Nå er tilgang på arbeidskraft det som bremser veksten. Det krever nye løsninger.

Regjeringen har siden 2013 knyttet utenriks- og innenrikspolitikk i nord tettere sammen. Nordområdepolitikk handler om å utnytte dynamikken mellom internasjonalt samarbeid og levedyktige byer og lokalsamfunn i nord. Dette ble understreket i regjeringens nordområdestrategi, som ble lagt frem i Bodø i fjor.

Viktige leveranser er ferdigstillelsen av forskningsfartøyet Kronprins Haakon, én milliard kroner til etablering av bredbåndsatellitter for økt sikkerhet i nordområdene, etableringene av Senter for oljevern og marint miljø i Svolvær, og Senter for Hav og Arktis i Tromsø. Satsinger på vei, flyplasser og kunnskapsmiljøer videreføres. Strategien peker også på neste kapittel i nordområdepolitikken – hav.

Unik kompetanse

Arktis er i dag en fredelig og stabil region, preget av samarbeid og overholdelse av internasjonal rett. Men dette kommer ikke av seg selv. Norge arbeider målbevisst med alle våre naboer i nord for å løse felles utfordringer. Arktisk råd og Barentssamarbeidet er sentrale arenaer.

Å anse sentrale nordområdeaktører som ‘strukturer som opprettholder seg selv’ er i beste fall kunnskapsløst. Tvert imot besitter vi tung kompetanse og erfaring i nord, som gjør Norge unikt i en internasjonal, arktisk kontekst. Det er dette nordområdesatsingen skal bygge videre på.

Audun Halvorsen, statssekretær, Utenriksdepartementet (H), Anne Karin Olli, statssekretær, Kommunal- og moderniseringsdepartementet (H), og Daniel Bjarmann-Simonsen, statssekretær, Næringsdepartementet (H)


Fattigdom som hobby

Forfatter og millionær Martin Joyce Nygaard fortsetter sine utlegninger om fattigdomslykke. Men han har valgt et lavt forbruk som livsstil. Det minner mest om en hobby, hvor målsettingen er å spare utgifter til forbruk.

Det er lenge siden man i moderne samfunn brukte absolutt fattigdom som målestokk, det er tale om relativ fattigdom. Ofte siteres professor Peter Townsends beskrivelse. Han flytter Shakespeares «To be, or not to be: that is the question» over i dagens fattiges hverdag. «To be» – å eksistere – gjaldt for tidligere tiders fattige. Nå er spørsmålet: To participate, or not participate: that is the question. Dagens fattige er de som ikke har økonomi til å delta i vanlige sosiale aktiviteter.

Fattigdom har også en psykologisk side, godt beskrevet i boken Scarcity: Why Having Too Little Means So Much: Når man opplever knapphet som en konstant del av tilværelsen, så blir ens fokus konsentrert om klare seg økonomisk fra dag til dag. Det er som å leve under et konstant eksamenspress. Man får «tunnelsyn» på én oppgave som man må bruke all energi på. Det oppleves som en fastlåst krise – det er ingen hobby som kan velges vekk.

Odd E. Rambøl, sosiolog


Demokratiets fremtid

At det er blitt flere demokratier etter Den kalde krigen, er ikke så overraskende. Det foruroligende er utviklingen det siste tiåret.

Fagdirektør Morten Eikeland hevder i Aftenposten 27. august at jeg tar feil når jeg sier at det liberale demokratiet slik vi kjenner det, er truet. Eikeland peker på tall fra Senter for Systematisk Fred som viser at det i 2016 var 77 flere demokratier enn i 1985, altså fem år før murens fall. Søk noe videre, sier jeg til Eikland. Freedom House, den kanskje fremste indeksen på feltet, skriver følgende om sine tall fra 2017: «Democracy faced its most serious crisis in decades in 2017.»

Her er noen av deres funn:

  • Antall mennesker som lever i frihet var i 2017 på det laveste på flere tiår. Freedom House går så langt som å si at 2017 markerte et kriseår for demokratiet, nettopp fordi de allerede nevnte bærebjelker er under stadig sterkere angrep.
  • I 2017 ble politiske og sivile rettigheter svekket i hele 71 land. Bare i 35 land ble de styrket.
  • Også i USA, tradisjonelt sett et demokratiets fyrtårn, er det registrert en svekkelse av politiske og sivile rettigheter.
  • I løpet av en 12-årsperiode har 113 land opplevd en netto svekkelse, mens bare 62 land har opplevd en styrking av demokratiet.

Dette viser et ganske annet bilde enn det Eikeland tegner opp. Vi er ikke i en krise, men noe bekymring bør vi faktisk koste på oss.

Torbjørn Røe Isaksen, næringsminister (H)


Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Arktis
  3. Kommunal- og moderniseringsdepartementet