Et varsel om fristbrudd i psykiatrien | Sonja Mellingen

Min bekymring er at behandlerne ikke orker å stå i det presset det innebærer å ha så stor pågang av saker og samtidig føle ansvar for å unngå fristbrudd eller at pasienter tar sitt eget liv.

Som leder for en psykiatrisk poliklinikk i Bergen vil jeg dele noen erfaringer om tjenestetilbudet til personer med psykiske problemer.

Henvisningsmassen til vår poliklinikk varierer mellom 30 og 60 saker i uken, og selv om vi avviser en betydelig andel av henvisningene, innebærer rettighetsvurderingen et pasientinntak på én til to nye saker pr. behandler hver uke.

Nullvisjon for selvmord

De siste par-tre årene har det vært en eksplosjon i henvisninger, uten at det er blitt tilført ekstra ressurser. Det innebærer at vi må smøre ressursene stadig tynnere utover. Samtidig skal alle henvisninger vurderes med tanke på selvmordsrisiko; graden av alvorlige symptomer og funksjonsfall – herunder også pasientens alder og eventuell omsorg for barn; og i hvor stor grad pasienten vil kunne nyttiggjøre seg behandling.

De fleste tilstander som vurderes å ha rett til behandling, blir gitt en frist på 1–3 måneder. Dersom pasienten ikke får et slikt tilbud innen fristen, blir det betraktet som fristbrudd – hvilket ikke skal forekomme, ifølge helsemyndighetene. Samtidig har man også en nullvisjon for selvmord i psykisk helsevern.

Ansvar for at pasienter tar sitt eget liv

Min bekymring er at behandlerne ikke orker å stå i det presset det innebærer å ha så stor pågang av saker og samtidig føle ansvar for å unngå fristbrudd eller at pasienter tar sitt eget liv. Dette er særlig utfordrende med tanke på vurdering av selvmordsfare. En slik vurdering er ingen enkel sak, og den krever ressurser, både i form av behandlere, erfaring og tid.

Selv med alle mulige ressurser tilgjengelig tyder forskning på at vi ikke kan forutsi enkelttilfeller av selvmord. Men med det presset det nå er på tjenesten vår, er det vanskelig å skape det faglige vurderingsrommet som skal til for å ha en viss trygghet omkring den tross alt svært usikre vurderingen man gjør. Derfor blir vi også, naturlig nok, livredde for å gjøre feil.

Det vi må sikre oss mot

Med tanke på at vi tilbyr tjenester til risikopasienter, kan man stille spørsmål ved hvor hensiktsmessig det er med en nullvisjon for selvmord. Vi kan sannsynligvis aldri unngå at det noen ganger vil skje.

Det vi derimot må sikre oss mot, er at det ikke skjer som et resultat av at behandlere har for liten tid til å gjøre gode, velfunderte vurderinger og til å innhente tilstrekkelig informasjon om den enkelte pasient.

Kvaliteten på helsetjenestene er det som skiller et godt fra et dårlig helsetilbud. Kvalitet krever ressurser, og ressurser er blant annet mennesker med kvalifikasjoner, mennesker som har tid til å anvende sine kvalifikasjoner på en best mulig måte.

Grensen er forlengst nådd

Hvis vi skal skape det handlingsrommet, må dessverre noen av henvisningene gå til fristbrudd. Det finnes ingen annen mulighet, for vi har ikke kapasitet til å ta hånd om alle som har rett til behandling.

Derfor må det følge ressurser med behandlingsfrister og nullvisjoner. Det er en grense for hvor fort og effektivt vi kan jobbe og samtidig gjøre en kvalitetssikret jobb. Den grensen har vi for lengst nådd.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter