Debatt

Spøkelseskrigen

  • Tor Bomann-larsen
Justisminister Anders Anundsen, PST-sjef Benedicte Bjørnland og fungerende politidirektør Vidar Refvik holder pressekonferanse om politiet som iverksetter tiltak for en mulig trussel.

Etter syv dagers nasjonal unntakstilstand finnes det et opplagt behov for å gjenopprette skillet mellom fakta og fiksjon.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Denne konkrete trusselen har synliggjort at vi har et system som fungerer», proklamerte justis— og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp) da han avblåste alarmberedskapen 31. juli. Jeg kan umulig være den eneste som sitter med følelsen av nøyaktig det motsatte.

For det første var ikke trusselen konkret. Den opptrådte utelukkende som fantom i luftig kjortel, viste seg aldri i faktisk skikkelse à la Anders Behring Breivik eller Blücher. Det en gang så hemmelige overvåkingspolitiet, derimot, ble konkretisert og synliggjort som en åpen, frittalende, men ellers akk så utilstrekkelig etat.

Tor Bomann-Larsen.

Justisministerens forhastede konklusjon bør styrke forlangendet om en ekstern evaluering, en 24. juli-kommisjon. Etter syv dagers nasjonal unntakstilstand finnes det et opplagt behov for å gjenopprette skillet mellom fakta og fiksjon. Den historiske begivenheten – eller rettere sagt mangel på begivenhet – var på alle måter egenartet.

Forberedt på angrep

Den 24. juli – like etter nedskytningen av et passasjerfly over Ukraina, midt under bombingen av skoler og sykehus i Gaza – slo myndighetene i Norge alarm. Landet måtte regne med å bli angrepet. Av en ekstrem islamsk gruppe fra Syria. Innbyggerne måtte være fysisk og mentalt forberedt på en hendelse i skjæringspunktet mellom 22. juli og 9. april.

Nasjonen ble satt i alarmberedskap, politiet ble innkalt og bevæpnet fra Lindesnes til Nordkapp, grenseovergangene forsterket, slott og storting stengt. Krigen varte en hel uke. Inntil PST-sjef Benedicte Bjørnland kunne stå frem å konstatere at: «Sannsynligheten for at den opprinnelige informasjonen er riktig, er redusert».

Feilinformert i beste hensikt

Mer innviklet kunne det ikke sies. Kjernen i denne setningen må likevel være at det norske folk var blitt feilinformert. Etter all sannsynlighet i den beste hensikt, men ikke mindre alarmerende av den grunn.

Mang en krig, antagelig de fleste, er blitt startet på grunnlag av feilinformasjon. Eller «løgn» som Harald Stanghelle betimelig påpeker i tilfellet Irak-krigen (Aftenposten, 14. august).

Det er med andre ord av den største betydning at en stat og et folk evaluerer på hvilket grunnlag det settes i alarmberedskap overfor en antatt fremmed fiende.

Så langt har vi måttet nøye oss med PST-sjefens konfuse belæring. Gespenstene forsvant etter én uke, men det foreligger fortsatt en «betydelig restrisiko». Ikke bare vår sikkerhet, men selve definisjonsmakten over «vår virkelighet» ligger heretter i Benedicte Bjørnlands hender.

I dette verdens rikeste, mest åpne og humane demokrati kan nemlig ingen føle seg trygge: «noen kan komme til å ville utnytte sårbarheten med vold».

Dette må sies å være en meget forsinket lekse fra vår stadig mer svulmende sikkerhetsetat. Erfaringene fra 22. juli har forlengst lært oss at vi er sårbare. Vi vet at «noen» finnes.

Men like lite som norsk sikkerhetspoliti var synlig 22. juli 2011, like lite har «noen» vist seg 24.–31. juli 2014. Da var vi tvert imot deltagere i en fiktiv syvdagerskrig – mellom sårbare nordmenn og ekstremistiske syrere. Og på grunnlag av denne virkelighetsfortolkningen skal vi i dag konstatere at vi har «et system som fungerer». I motsetning til 22. juli.

Uttalelsen bare roper på en uavhengig evaluering.

Alle ønsker vi oss et politi som fungerer, men fortrinnsvis i virkelighetens verden.

Les også

  1. Riktig, oppløftende - og farlig

  2. SV vil ha ekstern evaluering av terror-håndtering

Les mer om

  1. Debatt