Debatt

Forfengelighetens fyrverkeri | Jan Kjærstad

  • Jan Kjærstad
    Jan Kjærstad
    Forfatter
Hvis jeg skulle bli invitert til bokmessen i Frankfurt, vil jeg be om at pengene heller går til en av de mange forfatterne som burde fått mer støtte, skriver Jan Kjærstad.

Kulturmidlene er svært begrenset, og det er kort sagt uklokt å bruke så mye penger på Frankfurt-messens pompøse «gjesteland»-gimmick.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Opprinnelig var tittelen «Forfengelighetens marked», som et blunk til Thackerays berømte roman, men la meg heller hylle den nylig avdøde Tom Wolfe – jeg tror for øvrig han ville skrevet langt mer drepende, og morsomt, om våre litterære ambisjoner i utlandet enn jeg noensinne klarer.

Etter min kritikk av Norge som gjesteland under bokmessen i Frankfurt i 2019 har ikke uventet flere av dem som er programforpliktet til å være begeistret, tatt til motmæle. Mange av dem har heller ikke lest artikkelen min, bare et avsnitt eller to.

  • Slik møter forfatterkollegene kritikken fra Jan Kjærstad: – Han tar feil på alle punkter, sier Anne B. Ragde.

La meg derfor gjenta én ting: Jeg har ingenting imot å sende en delegasjon til Frankfurt – som vi alltid gjør. Det er overdrivelsen jeg reagerer på. Svulstigheten.

F–2019 er et utslag av et kjent fenomen: den lille nasjons overvurdering av sin egen betydning. Hadde et land, selv et stort, gjort noe tilsvarende her i Norge, ville vi sett det komiske i det.

Det mangler en stemme

Det mest interessante er at det mangler en stemme i debatten. Jeg har mottatt påfallende mange mailer fra bransjefolk med lang erfaring. De sier seg enige i mye av det jeg skriver, de har gjentatte ganger sett hvordan slike statusforetak etter noen år viser seg å være en «hvit elefant», for å låne et kritisk begrep fra bistandsindustrien; men de vil ikke stå frem offentlig.

Jeg kan forstå det, for hvem vil bli anklagd for illojalitet, for å skite i eget reir? Eller være en festbrems?

Det er ingen tvil om at vi setter rekord i antall oversettelser til tysk i 2019. Men virkningen vil bli forbigående. Antallet oversatte bøker er et resultat av en kunstig oppblåsing. Det er og blir et korthus, det vil rase sammen når det blir utsatt for virkelighetens vinder.

Hrefna Haraldsdottír ved The Icelandic Literature Center og Sigurður Örn Guðbjörnsson ved Nasjonalbiblioteket på Island bekrefter begge i mailer at antallet islandske oversettelser til tysk raskt gikk tilbake til normalen etter Frankfurt-glansåret. «Når jeg ser på disse tallene, ser det ut som at nye oversettelser til tysk ikke har økt etter 2011», skriver sistnevnte.

Hvordan beregnes gevinsten?

For tallmagikerne innen PR-bransjen og diplomatiet er det ikke grenser for den økonomiske gevinst vi kan hente. Jeg har alltid lurt på hvordan man beregner disse svimlende summene. Står man på norske flyplasser og spør alle tyske reisende om de har kommet til Norge fordi de hørte om vårt herlige land i forbindelse med Frankfurt-messen?

Det er ingen tvil om at vi setter rekord i antall oversettelser til tysk i 2019. Men virkningen vil bli forbigående.

Det går an å teste dette på oss selv, for ifølge NORLA skal ikke 2019 bare skape blest i Tyskland, men internasjonalt. Hvis det gir en så kolossal effekt å være gjesteland i Frankfurt - hvorfor merker vi overhodet ingenting av den i Norge når andre land er gjesteland?

I 2013 og 2015 var Brasil og Indonesia gjesteland. To veldige nasjoner, og med en fabelaktig rik litteratur. Var det noen nordmenn som reiste til Brasil eller Indonesia av den grunn? Og hvem kan – selv med en hagle i nakken – hoste opp navnene til flere enn to indonesiske forfattere?

Reklamen må komme innenfra

Her er en lærdom fra gode PR-folk: Reklamen må komme innenfra. Det teller uendelig mye mer at en engelsk journalist besøker Norge og skriver oppglødd i The Guardian, enn at man selv skryter av landet sitt på en reiselivsmesse i England. De andre nasjonene må oppdage kvaliteten selv, ikke møte den som en påstand.

Det var dette som var NORLAs genistrek i sin tid. Istedenfor å reise rundt i Tyskland og skryte av norsk litteratur – en strategi som ikke førte frem – lagde Kristin Brudevoll, NORLAs første direktør, et seminar for tyske oversettere. Det var disse – tyskere selv – som skapte fremgang, det at tyske forlag fikk høre om norske bøker fra sine egne.

NORLA har tolv stillinger. Det er mye

Lite glitter og stas, sier Erik Fosnes Hansen. Men vel mer enn nok – hvis vi har vært på de samme messene? I dag har NORLA – apropos kulturbyråkrati – tolv stillinger. Det er mye.

Jeg ser på de tre mailene jeg har fått fra NORLA i år. Den ene gjelder en tysk oversetter som har mottatt en orden av Kongen, man ber meg sende en hilsen. Den andre er invitasjonen til en mottakelse i anledning av at direktøren for Bokmessen i Frankfurt er på besøk i Oslo. Den tredje er om NORLAs sommerfest – jordbær og musserende.

Det siste har jeg ikke noe imot. Men jeg synes ikke NORLA skal kaste bort energi på kongelige ordener, jeg synes heller ikke de skal bruke ressurser på en mottakelse fordi sjefen for bokmessen kommer. Hva skulle han her? Jawohl, Herr Boos. Alles in Ordnung. Var det viktig å gjøre haneben til ham, bevise at vi er flinkest i klassen?

Bruk pengene til oversettelsesfond

Kulturmidlene er svært begrenset, og det er kort sagt uklokt å bruke så mye penger på den pompøse «gjesteland»-gimmicken. Kunne man ikke i det minste spre alle disse millionene.

Her er enda et alternativ: Hva med å gjøre om pengene til et fond for oversettelse av norsk litteratur? Da kunne man lage målrettede, entusiastiske, skreddersydde opplegg for forfatterskap og bøker, og pengene ville vare i flere tiår.

Det mest vemodige med hele sulamitten, det innrømmer jeg, er at såpass mange kolleger ser ut til å ville bytte bort gull med glassperler og klyve om bord i et luftskip, selv om det nok drar at en formidabel Anne B. Ragde er gallionsfigur.

For min egen del skal jeg leve som jeg lærer. Det er slett ikke sikkert jeg blir invitert med til Frankfurt, men skulle jeg bli det, vil jeg be om å få frigitt pengene slik at de, om enn bare en symbolsk sum, kan gå til en av de mange forfattere som burde fått mer støtte og som står igjen når luftskipet Norge letter.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Frankfurt
  3. Jan Kjærstad
  4. Anne B. Ragde