Debatt

Nettroll: Lær dere å skrive

  • Suzanne Aabel
Kvinner må kikke seg over skulderen fordi de har konstante dødstrusler hengende over seg.Og hvorfor? Fordi de er kvinner som har ment noe offentlig som ikke har falt i god jord hos visse grupperinger, skriver Suzanne Aabel.

Er Norge virkelig så overbefolket av ignorante, ondskapsfulle, illsinte sjeler som kommentarfeltene tilsier?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne uken inviterte statsminister Erna Solberg et knippe kjente og mindre kjente kvinner som alle har vært utsatt for grove trusler, både på nett og fysisk, til en lunsj i statsministerboligen.

En sekulær muslim fra Libanon sa første gangen vi møttes at om alle fetterne hans hadde visst at han satt og hadde en så hyggelig prat med meg, hadde han fått juling, skriver Suzanne Aabel.

Hva som ble sagt under den to timer lange lunsjen skal jeg ikke rapportere. Men jeg kan si så mye som så:

Noe er forferdelig galt med måten kvinner som ytrer sin meninger her til lands, blir mottatt på av deler av befolkningen.

De verste historiene kommer selvsagt fra de kvinnene som satt der som hadde politi eller sikkerhetsvakter ventende utenfor. De kunne ikke bare gå ut døren, myse mot solen og gruble over hva alle disse ekstremt tøffe kvinnene hadde fortalt, slik som meg.

Trusler og sjikanering

Jeg ruslet nedover Karl Johan og tenkte på hvor heldig jeg var.

Som ble bedt til statsministeren til tross for at det verste jeg hittil er blitt utsatt for, er et knippe «stalkere» og en bråte perverse menn som tillater seg å skrive obskøne og motbydelige tekster og ord til meg både på nett og SMS. Det er ubehagelig nok.

Jeg har selv stått hos politiet ved tre anledninger. En gang med 126 SMS på mobilen min fra en meget forstyrret og kåt mann. En annen gang fra en ung jente som hadde truet meg i halvannet år med de mest utrolige ting. Med 15 sider papirer med rene trusler og sjikanering fra dette fremmede mennesket, sto jeg på Sentrum politistasjon og ba om hjelp til å få slutt på truslene, som virkelig begynte å påvirke psyken min og livskvaliteten min. Da hun truet med å drepe barna til en av mine beste venner, fikk jeg nok.

Men det tok ikke mange minuttene med prat hos politiet, før jeg gikk slukøret og med halen mellom bena ut, med en ganske tydelig beskjed: «Det er fint lite vi kan gjøre med dette. Så lenge hun ikke truer deg fysisk.»

Med andre ord: Hun må skade deg og være voldelig før vi kan hjelpe deg.

Hjelp fra politiet

Politiet har visst ikke hverken ressurser eller kapasitet til å ivareta kvinner som utsettes for slik trakassering.

De har blitt utsatt for fysisk vold. De har blitt slått ned. De har møtt sine «nettroll» ansikt til ansikt.

Det de har kapasitet til, dog, er å troppe opp på døren hos jenter som spiller for høy musikk i Oslo-natten. I fjor sommer, da jeg var på etterfest hos en venninne, spilte vi over middels høy og bråkete musikk langt ut i nattetimene. Da troppet det intet mindre enn fire betjenter opp på døren og ba oss skru ned musikken. Navn ble notert, rapporter ble skrevet. Det er noe av det mest bisarre jeg har opplevd. Én telefonsamtale, og vi jentene som satt der og skrålte hadde skrudd ned lyden og bevart naboenes rett til nattero.

Det paradoksale her er at flere av kvinnene statsministeren hadde invitert, har blitt utsatt for fysisk vold. De har blitt slått ned. De har møtt sine «nettroll» ansikt til ansikt.

Ingen har fått god nok hjelp av politiet.

Saklig kritikk og verbal juling

Til tross for at jeg tidvis har ment ganske sterkt om både Midtøsten-konflikten, mannlig omskjæring og antisemittisme, har mine ytringer om disse temaene blitt møtt først og fremst med saklig kritikk eller grunnleggende uenighet.

Noen halv-nazier eller tanketomme analfabeter har selvsagt meldt sin avsky overfor meg og mine, men det tåler jeg. Noe mener jeg man må tåle når man legger seg selv og andre i hoggestabben. Jeg bruker mye kvass humor og ganske sterke språklige virkemidler i mine kritikker, så å få litt verbal juling tilbake, det er jeg utrustet for.

Det er ikke før folk bruker så mye tid og energi på meg, at jeg føler det kroniske ubehaget av å bli «overvåket» og trakassert. Og det er svært ubehagelig. For det er målrettet, og ikke tilfeldige idiotkommentarer.

Se seg over skulderen

Noen av de andre kvinnene jeg fikk æren av å lunsje med, måtte derimot kikke seg over skulderen etter lunsjen med statsministeren, skynde seg inn i en bil som ventet utenfor og bli kjørt hjem. Fordi de har konstante dødstrusler hengende over seg.

Og hvorfor? Fordi de er kvinner som har ment noe offentlig som ikke har falt i god jord hos visse grupperinger.

I mitt univers er ikke disse ekstreme opplevelsene som ofte fører til en følelse av avmakt , og det at man rett og slett legger meningene sine på hyllen, blitt et problem.

En av kvinnene beskrev det som mental voldtekt. Og det er dét det er.

For meg, og det er noe jeg antar at de fleste andre kvinnelige samfunnsdebattanter eller skribenter kan kjenne seg igjen i, er det ikke opplevelsen av de voldsomme, heftige eller livstruende episodene som suger futten, psyken og skrivelysten ut av meg. Det er ikke det ekstreme som er det representativt.

Det er den daglige gnagingen, murringen, påminnelsen og invaderingen fra fremmede mennesker som enten beundrer eller forakter deg på et nivå man selv opplever som sykelig.

Mental voldtekt

Noen av kvinnene på lunsjen hadde fått avføring på trappen, andre ble truet med voldtekt av både seg selv og barna sine, andre sjikanert, truet på livet, og til og med fysisk overfalt. Dette må det tas tak i i samfunnsdebatten. Takk til Erna Solberg som tar dette på blodig alvor.

For det er blitt blodig. En av kvinnene beskrev det som mental voldtekt. Og det er dét det er.

Om det er høyreekstreme, radikale religiøse eller bare disse såkalte nettrollene — så er jeg er overbevist om at verstingene er psykiatriske pasienter som faller utenfor systemet. Folk som enten trenger venner, jobb, familie, medisiner eller annen hjelp. Det er helt utenfor normalen å hisse seg så voldsomt opp over noen man ikke kjenner som mener noe annet enn deg.

Det er invaderende selv når det pakkes inn i komplimenter. Når du ser gjennom SMS-loggen din, og så går det opp for deg at det sitter et fremmed kvinnfolk eller en mann der ute et sted og sender deg SMS flere ganger i uken om hvor fantastisk du er. Eller hvor hinsides grusom du er.

Stå frem med navn

Mitt tips til dere som innbiller dere at dette er en god ide:

Lær dere å skrive ordentlig, så kanskje en avis eller et nettsted vil trykke innlegget ditt.

I mellomtiden synes jeg i det minste du bør ha respekt nok for deg selv til å stå frem med fullt navn når du tømmer den mentale sekken du sliter med over hodet på en vilt fremmed.

Les mer om

  1. Debatt
  2. Netthets