Flertallsregjeringen Solberg brøt sammen etter ett år, mens vi holdt flertallet sammen i åtte år. Hvordan?

Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) i samtale med statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (t.h.) under trontaledebatten på Stortinget i 2012.

Slik gjorde vi det under Stoltenberg-regjeringen.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en kronikk i Aftenposten 13. oktober skriver førsteamanuensis Kristoffer Kolltveit om norske regjeringers utfordringer. Kolltveit ser bort fra en helt grunnleggende forskjell mellom regjeringene til Jens Stoltenberg (Ap) og Erna Solberg (H). Stoltenberg holdt flertallet samlet i regjeringen i alle åtte årene. Solberg klarte bare å samle dem i ett.

En annen vesentlig forskjell er oljepengebruk. Solberg-regjeringen har doblet bruken av oljepenger. Det er lettere å få til enighet når man er villig til å bruke nærmest grenseløst med penger, men det er ikke nødvendigvis bedre for landet.

Kompromisser tar tid

Regjeringsforhandlingene har avdekket en betydelig politisk avstand mellom Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Hvis man skal holde en slik regjering sammen, må man unngå at det fordeles «blanke seire og nederlag», slik Kolltveit mener man gjorde.

Oppgaven var å finne kompromisser som alle kan leve godt med, selv om de ikke oppleves som blanke seire. Slike prosesser tar tid. Men de gjør beslutningene mer robuste. Og regjeringsfellesskapet sterkere.

Kolltveit har nok et idealistisk bilde når han skriver at man skal «komme til enighet med over 20 mennesker rundt regjeringsbordet».

Å være statsråd er krevende. De fleste statsrådene har derfor nesten alt fokus på eget område. Regjeringskonferansene er i stor grad en avklaring sak for sak mellom statsråder som har særlig interesse i saken. Det er normalt ikke mer enn tre eller fire.

På den annen side gir konferansen mulighet også for andre å komme med sitt syn. Ikke minst gir det statsministeren selv en inngang i behandlingen av saken. Det ville imidlertid være misbruk av tid om alle statsrådene skulle sitte å høre hele prosessen.

Viktig avklarende organ

Underutvalget var et viktig avklarende organ under regjeringen Stoltenberg. Kolltveit ser imidlertid bort fra at de fleste prosessene ikke skjedde i underutvalget, men i de tilsvarende prosessene som var ledet av meg.

Han ser også bort fra at «underutvalget» er en konstruksjon for avklaring mellom partiene – men ikke alltid ved partilederne. Det var mange flere prosesser i underutvalget hvor jeg representerte statsministeren og andre sentrale statsråder, enn partilederne representerte SV og Senterpartiet.

Hovedsaken både med underutvalget og de tilsvarende prosessene på «møterom 3» var likevel at de var det Kjetil Alstadheim kalte en «kompromissmaskinmaskin».

Fordi kompromisser er nødvendig hvis du skal holde regjeringen sammen.

Vi fattet beslutninger

Kolltveit har rett i at beslutningene i en flertallsregjering er enda mer krevende ved at de skal stå gjennom den videre beslutningsprosessen. Det er et moment han ikke har med i vurderingen av tidsbruken mellom regjeringene.

Et annet moment er at det er vanskeligere å finne løsning mellom flere partier enn mellom to partier. Stats- og finansministeren har egne møter før alle regjeringskonferansene. Erna Solberg og Siv Jensen (Frp) kunne derfor drøfte saker der.

Kolltveits påstand om en kobling mellom innstramming i flyktningpolitikken og styrker til Afghanistan har hverken Stoltenberg eller jeg noen gang hørt om. Påstanden medfører ikke riktighet.

Det er vanskeligere å finne løsning mellom flere partier enn mellom to partier

Kolltveit skriver at man under Stoltenberg 2 knapt fikk fattet beslutninger. Dette er selvsagt ikke riktig. De som klager på at beslutningen ikke blir gjort, er ofte de samme som bare kan akseptere at deres eget syn vinner. Dersom deres syn skulle tape, ville de derimot være meget misfornøyd med at beslutningen ble gjort.

I ett tilfelle holdt jeg bevisst en sak tilbake i månedsvis. Saken var viktig for dem det gjaldt. Jeg forklarte at de kunne meget godt få en rask beslutning, men da måtte det bli avslag – for det ville ikke være mulig å samle regjeringen om det de ønsket. Så kom vi til et punkt hvor slik tilslutning ble mulig. Da ble beslutningen tatt. Jeg tror de involverte var langt mer opptatt av å få saken igjennom enn å få et raskt avslag.

Tar tid, men lønner seg

Regjeringen Stoltenberg gjorde tvert imot mange krevende beslutninger – med enighet. Alle vil forstå at gjennomføringen av pensjonsreformen var vanskelig.

Til gjengjeld fikk vi på plass en reform som i betydning for norsk økonomi, langt overgår summen av alle reformer den nylig avgåtte regjeringen har fått gjennom i løpet av to stortingsperioder.

Men vi ble enige. Fordi vi respekterte at ulike syn og interesser måtte balanseres. Det tar tid. Men det var slik vi holdt flertallet sammen i åtte år, mens flertallsregjeringen Solberg brøt sammen etter ett.