Kort sagt, onsdag 27. april
Kjøttproduksjon. Russetid. Barnefattigdom. Her er dagens kortinnlegg.
Norsk kjøttproduksjon i klimakrisens tid
Norge er et langstrakt land med mye skog, fjell og fjord. Klimaet er preget av korte vekstsesonger, og det er dårlig med matjord. Kun 3 prosent av arealene våre er dyrkbar mark. Dette bidrar til at selvforsyningsgraden er blant de laveste i verden.
Der Norge mangler matjord, har vi derimot god tilgang på gress- og beitemark, og vi er bortimot selvforsynte med kjøtt, egg og meieriprodukter. Husdyrene spiser riktignok ikke utelukkende norsk fôr, men for beitedyrene våre ligger andelen mellom 82 og 97 prosent.
I en tid der det med rette ropes etter lavere utslipp av klimagasser, er det tøft å være saue- og storfebonde. Det skal spises mindre kjøtt fra metanproduserende drøvtyggere.
Klimaproblemene må angripes fra alle kanter, også matveien. Men det må skje på en fornuftig måte. I motsetning til biler og fly kan ikke kua elektrifiseres. Det må andre tiltak til, og gjennom landbrukets klimasatsing jobbes det aktivt med avl mot en ku som produserer mindre metan, og fôr som kan redusere dannelsen av metangass.
Maten vi spiser, må vi enten produsere selv, eller så må noen andre gjøre det for oss. Norge har penger nok til at vi kan legge ned matproduksjonen og handle det vi trenger, på verdensmarkedet. Det vil imidlertid ikke gagne matsikkerheten.
FNs klimarapport har pekt ut Norge som ett av de minst sårbare landene i møte med klimaendringene. Det er et tydelig signal på at vi bør produsere mer av maten vår selv, ikke lene oss på import fra land som vil bli rammet hardere av klimatiske utfordringer.
Matprat jobber for norske husdyrprodusenter, noe som kan virke kontroversielt i en tid da det haster med å få på plass gode klimatiltak. Men å støtte husdyrsbondens plass i et norsk matssystem er viktigere enn noensinne.
Nedleggelse av husdyrdrift er kortsiktig tenkning i en tid der vi må tenke langsiktig. Matproduksjonen må tilpasses de naturgitte forholdene.
I Norge har vi kort vekstsesong og mye beitemark. Vi må gjøre det lønnsomt å drive bærekraftig på disse ressursene. Det er god miljøpolitikk.
Katrine Lekang, seniorrådgiver innen bærekraftig matproduksjon, Matprat
Sånn var det å være russ anno 1958
Det å være russ synes å være noe av det gjeveste et ungt menneske kan oppleve. Jeg har forstått det slik at man begynner å glede seg og gjøre forberedelser allerede første året på videregående.
Jeg vil nødig være et belærende fossil, men i min tid var ikke russetiden på plakaten før siste året på videregående (gymnaset).
Det var selvsagt stas å trekke i russeklærne, men vi hadde så mange eksamensdager at feiringen kom litt i bakgrunnen. Alle kom opp i fem skriftlige fag:
norsk, nynorsk, fysikk, matematikk og projeksjonstegning. (Jeg gikk på reallinjen.)
I tillegg hadde vi fem skriftlig-muntlige fag i mitt årskull. Altså skriftlige prøver i muntlige fag. Til sammen ble det ti eksamensdager. Alle måtte i tillegg opp i et muntlig fag, med sensor til stede. Det var ikke mulig å oppnå mer enn 5 (Meget) i et muntlig fag.
Vi feiret jo russetiden og hadde det morsomt (uten buss), men det fikk så fatale følger å stryke i et fag at de fleste benyttet mye tid på å lese.
Strøk man i et fag, førte det til at man måtte gå hele det siste året om igjen, med samtlige fag inkludert. Det var ikke mulig å forbedre bare én karakter.
Fikk man «Måtelig» (tilsvarer 2) i et fag, måtte man fortsette til høsten. Hvis man da gjorde det godt, oppnådde man likevel bare «Nogen» (3) på vitnemålet. Det ble begrunnet med at man hadde hatt hele sommeren å lese på, og det ga urettferdig fordel.
Jeg regner ikke med at alle mine medelever husker dette, kanskje jeg til og med blir tatt for å skrøne. Men sånn var det.
Marit Nerem (82), Oslo
Populistisk om barnefattigdom
At Kjetil B. Alstadheim i kommentaren «Viktig melding! Lytt til Elvis.» velger å nærme seg temaet barnefattigdom med både historieløshet og populistiske, billige poenger, er uforståelig for meg. Av ham, som også er politisk redaktør i Aftenposten, forventer jeg mer og bedre.
Hvordan blir skolene i Sarpsborg bedre av å behovsprøve barnetrygden? Å påstå at noe er dyrt er meningsløst uten å sammenligne med noe annet.
Vi vet med sikkerhet at barnetrygd bedrer økonomien i familier med dårlig råd. Det er derfor vi har hatt en enighet om denne universelle ordningen i Norge siden 1946!
Vi vet at det klokeste er å gi akkurat den ytelsen til alle. Det sikres allmenn aksept for barnetrygd, og det ville kostet mye å administrere en behovsprøving.
Emeritiene Arne Holte, James Heckman og Victor Norman har lært oss at det å investere i barn er den viktigste og mest lønnsomme investeringen vi kan gjøre.
Lytt gjerne til Elvis, men glem ikke å lytte til Holte, Heckman og Norman når denne statsbudsjettposten skal på plass i årene fremover.
Cecilie Bjørnsdatter Hamm, barnesakskvinne
