Debatt

Kort sagt, søndag 2. januar

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Interesseorganisasjoner. Nato og Russland. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg kritiserer pressen, ikke sykepleierforbundet

Er journalister nyttige idioter for særinteresser? spurte jeg i Medierevisjonen tidligere i desember. Leder i Norsk Sykepleierforbund Lill Sverresdatter Larsen mener at jeg gir et fortegnet bilde av at hennes organisasjon opptrer i kulissene for å påvirke medienes dekning av helse. Men jeg har hverken kritisert Sykepleierforbundet eller andre interessegrupper for manglende åpenhet.

I Aftenpostens faste spalte for mediekritikk har jeg derimot satt kritisk søkelys på pressens manglende åpenhet rundt saker som er blitt til gjennom såkalte «innsalg», der organisasjoner og interessegrupper tilbyr ulike typer informasjon til redaksjonene. Gitt at slike innsalg representerer særinteresser, argumenterte jeg for at journalister for det første bør være åpne om hvor de har fått slike informasjonssubsidier fra. For det andre påpekte jeg at journalister har et særskilt ansvar for å vurdere kritisk den informasjonen de får, og sette den inn i en større sammenheng.

Jeg brukte Sykepleierforbundet og Legeforeningen som eksempler på mektige profesjonsorganisasjoner som er dyktige til å sette dagsorden i mediene. At disse og andre organisasjonene faktisk kommer med innspill til mediene, er fullstendig legitimt. De sitter på viktig kunnskap allmennheten bør vite om, og det er jobben deres å kjempe for medlemmenes interesser. Men det er ikke deres jobb å bidra til et utfyllende eller motstridende bilde – dét er journalistens jobb.

Jeg understreket at større åpenhet fra pressens side ikke trengte å være i strid med kildevernet. Grunnen til det er, som Sverresdatter godt forklarer, at interessegruppenes kommunikasjon med redaksjonene er dagligdags og ikke preget av anonym kildevirksomhet. Når jeg skriver «i kulissene», er det fordi publikum stort sett ikke får vite noe om hvordan denne kontakten foregår. Men det er altså ikke interessegruppene som bestemmer hvordan en sak fremstilles i mediene.

Kjersti Thorbjørnsrud, forsker, Institutt for samfunnsforskning


Forståelig av Russland

Det er rimelig, i hvert fall fullt forståelig, at en russisk leder, enten han er snill eller slem ellers, ikke vil ha Nato-baser, tropper og raketter helt inn på Russlands grenser og ikke ønsker Ukraina inn i Nato. Det er ikke bare president Vladimir Putin som opptrer aggressivt, det gjør også Nato.

Av historiske grunner er Russland nervøs for vestgrensen sin. Landet har vært angrepet og invadert vestfra gang på gang på gang gjennom historien, av tyske korsfarere, av Polen-Litauen (som var en stormakt på 1500 tallet), av Sverige, av Napoleon i 1812 og sist, og verst, av Hitler i 1941, for å ta dem jeg husker. De var okkupert av Djengis Khans gule horder i flere hundre år. Disse kom fra sør og øst. Men det er vestgrensen som er særlig sårbar, bare flate sletter. Og innmarsjen vestfra gikk alltid gjennom de baltiske land, Ukraina og Polen. Det er rimelig at de baltiske landene og Polen hater og frykter Russland. De ble okkupert og undertrykket både av tsarene og av Stalin med etterfølgere.

Det er også fullt forståelig de frigjorte tidligere Sovjet-republikkene og Comecon-medlemmer ønsket Natos beskyttelse. Men Nato burde likevel ikke tatt dem inn. Visstnok ble Mikhail Gorbatsjov lovet at det ikke skulle skje. Det måtte ha vært mulig å finne en annen løsning, for eksempel nøytralitet garantert av Russland og Nato gjennom en avtale. I det minste burde Nato og leder Jens Stoltenberg ha satt seg såpass inn i russisk historie og tankegang at de ikke rustet opp på Russlands dørterskel.

Hilde Bojer, Oslo

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Medierevisjonen
  3. Journalistikk
  4. Russland
  5. Nato