Har vi et helsevesen for de ressurssterke?
Medisinsk behandling gis til dem som kan bruke juridiske kanaler eller har solid privatøkonomi. Systemet legger opp til det.
I Norge er lik tilgang til viktig medisinsk behandling en grunnleggende verdi.
Historien om hjertemedisinen Vyndaqel viser hvordan helsevesenet blir todelt, og hvordan ressurssterke pasienter kan sikre seg behandling andre ikke får.
Ventetid med kostnader
Norge er blant de siste av totalt ni sammenlignbare land til å ta i bruk nye behandlinger. Det viser en rapport utarbeidet av analysefirmaet IQVIA. Ventetiden har store menneskelige og helsemessige kostnader.
De siste månedene har pasienter med en sjelden og alvorlig hjertesykdom betalt store beløp av egen lomme for å få behandling.
Diagnosen kalles hjerteamyloidose. Et nytt legemiddel med navn Vyndaqel er den eneste medisinen som er godkjent til behandling av denne sykdommen.
Pfizer har i snart to år forhandlet om innføring av dette legemiddelet i norske sykehus. Uten behandling overlever pasienter med hjerteamyloidose i gjennomsnitt mellom tre og fire år.
Avslag etter avslag
Allerede i 2019 ble Vyndaqel godkjent for bruk. Dokumentasjon ble straks sendt til Statens legemiddelverk for vurdering av finansiering. Deretter startet forhandlingene mellom Pfizer og Sykehusinnkjøp om prisen på legemiddelet.
I oktober 2021 ble legemiddelet avvist av Beslutningsforum – for tredje gang.
Prisen myndighetene i Norge sier nei til, tilsvarer prisen en rekke andre europeiske land har akseptert. Norske myndigheter krever derimot å få kjøpe legemiddelet til en pris som vil være lavere enn noe annet land i verden.
Et todelt helsevesen
La det være helt klart: Pfizer mener at det beste for Norge er et offentlig finansiert helsetilbud til alle. Etter avslaget inngikk vi likevel en avtale med et privat sykehus som nå tilbyr denne behandlingen til pasienter som kan betale selv.
Selv med en betydelig rabatt til privatsykehuset fører denne løsningen til økte forskjeller mellom pasientene, avhengig av størrelsen på pasientenes lommebok.
Neste gang vi i Pfizer skal forhandle om innføring av et nytt legemiddel i Norge, må vi stille oss et viktig spørsmål: Skal vi la pasientene vente på resultatet av langvarige forhandlinger med helsevesenet, eller skal legemiddelet bli tilgjengelig snarest mulig gjennom private sykehus mens forhandlingene pågår?
Den ressurssterke pasienten
Historien om Vyndaqel har fått enda en vending.
To dager etter det siste avslaget i Beslutningsforum besluttet Statsforvalteren i Agder at én enkelt pasient har krav på å få dekket behandling med dette legemiddelet. Statsforvalteren konkluderte med at pasienten ellers ikke fikk oppfylt sitt krav på nødvendig helsehjelp, som er en lovbestemt rettighet i Norge.
Denne pasienten er ressurssterk, advokat og i stand til å kjempe sin sak mot systemet. Men beslutningen innebærer ikke at andre pasienter med denne diagnosen også får samme rett til nødvendig behandling.
De andre pasientene som står uten behandling, bør dermed få hjelp fra en pasientorganisasjon eller kontakte en god advokat for å fremme en klage i sin enkeltsak.
Det er for galt at det skal være slik. Men systemet legger nå opp til at medisinsk behandling gis til de pasientene som kan bruke juridiske kanaler eller har solid privatøkonomi.
Dette bør vekke dyp bekymring hos helsepolitikere og alle andre som har tillit til vårt felles offentlige helsevesen.
