Debatt

Ensomhet er et problem. Men det kan ikke behandles med tilbud om barn.

  • Eivor A. Oftestad
    Professor, Høgskolen i Innlandet, forfatter, «Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år»
Eivor A. Oftestad er professor ved Høgskolen i Innlandet og forfatter av «Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år».

For hva blir forestillingen om barn, da? Et terapeutisk middel?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Er det blitt en menneskerett å få barn?» spør jurist og journalist Maryam Iqbal Tahir i sin spalte i lørdagens Aftenposten. Hun tar utgangspunkt i min kritikk i den borgerlige avisen Minerva av NRKs sak om Ørjan (50) som betalte 1,4 millioner kroner for å få en baby i USA.

Jeg etterlyste en ramme som kan gi rom for dypere forståelse og kritiske perspektiver. Dersom Tahir tror jeg etterlyste flere personlige spørsmål til dem som får barn ved surrogati, misforstår hun.

Hovedpoenget mitt var tvert om at surrogatipraksisen tydeliggjør noen generelle premisser som er i ferd med å bli gjengs i samfunnet. De gode spørsmålene skal derfor ikke rettes bare til Ørjan og andre i hans situasjon, men til oss alle.

Fra par til individer

Surrogati tydeliggjør hvordan det å lage barn i dagens postindustrielle velferdssamfunn blir forstått. Et godt eksempel på dette er Tahirs egen spalte.

Der forklarer hun det å lage barn som et sosialdemokratisk gode. Premisset i teksten hennes er at mulighetene til å få barn bør være like for alle. Dette er det statens oppgave å sørge for, mener hun. Mens assistert befruktning tidligere ble tilbudt barnløse par, blir nå oppgaven å sikre alle individer like muligheter og dernest tilrettelegge for å imøtekomme behovet.

Logikken er enkel: Kan kvinner få, kan menn få.

Når enslige kvinner har rett til assistert befruktning ved sæddonor, blir Tahirs spørsmål: «Hvorfor kan vi ikke i større grad legge til rette for at enslige, ufrivillig barnløse menn kan få barn via eggdonasjon og surrogati?» Og når de ressurssterke kan få barn ved hjelp av surrogati i utlandet, blir logikken at vi heller skal tillate det i Norge. For da «ville også de ressurssvake fått muligheten til å stifte familie».

Barn som terapeutisk middel

Det finnes mange behov der ute. Alle bør ha like muligheter til å få ønsker og behov oppfylt, synes Tahir å mene. Slik jeg forstår henne, vil legalisering av altruistisk surrogati, at kvinner bærer frem en annens barn uten å få betalt for det, løse en rekke problemer, også til enslige heterofile.

Her er det all grunn til å heve øyenbrynene og spørre hvor gjennomtenkt det er. «Én av fire norske menn er barnløse ved fylte 45 år» og «over én million nordmenn bor alene», skriver Tahir. Trenden er økende. I lys av reportasjen om Ørjan er det en helt legitim lesning av Tahirs tekst at hun mener at surrogati og baby også kan være løsning på voksne menns (og kvinners) ensomhet.

Også jeg mener at ensomme voksne mennesker har en livssituasjon som på alle vis må tas på alvor – vi vet alle at ensomhet kan føre til depresjon og selvmord. Men problemet kan ikke behandles med et tilbud om barn. For hva blir forestillingen om barn, da? Et terapeutisk middel?

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Surrogati
  2. Ensomhet
  3. Psykisk helse