Mor og far kan aldri bli like

Urealistiske forventninger kan skape avmakt og skam – og mer ammestress.

For noen dager siden skrev Aftenposten om forskning på norske førstegangsfedres psykiske helse. I lys av denne artikkelen kjenner jeg behov for å dele noen tanker.

Det uttales at det meste av oppfølgingen skjer på mors premisser, og at familien må sees på som en enhet. Det er viktig for alle parter at dagens nybakte fedre er mer på banen som omsorgspersoner.

Men jeg mistenker at forventningene om hvordan man skal være far, og en grunnleggende forventning og krav om at alt skal være «likt» mellom mor og far, kan bidra til mer stress, uhelse og problemer enn det gir positive effekter. For mor, far og barn.

Det er kvinnen som føder

Uansett hvor mye man ønsker å være likestilt, ha like mye tid med barnet sitt og kjenne på en lik tilknytning, er det noen grunnleggende ulikheter og forutsetninger når en kvinne føder det til verden.

Det virker som en urealistisk oppgave å skulle endre verden slik at begge foreldre kjenner på en «rettferdighet» og føler det samme hele tiden.

Faren som er intervjuet i Aftenposten, beskriver en slags sjalusi for det tette båndet han så mellom mor og barn etter fødselen. Han følte seg utestengt fordi barnet ble ammet av mor.

Artikkelen beskriver at fedre følte seg mer involvert og hadde sterkere bånd til barnet når det ble matet med flaske. «Mange følte seg uforberedt på å føle seg utestengt fra den sterke tilknytningen mellom mor og barn», kom det frem av studien.

Når det er slik at disse mennene mister mestringsfølelsen sin fordi de ikke klarer å trøste barnet like godt som mor når hun legger det til puppen, ja, da tenker jeg at vi må jobbe med å realitetsorientere og trygge med tanke på hva som kan forventes når man blir foreldre.

Kontrollbehov og skuffelse

Urealistiske forventninger kan skape mer avmakt og skam enn mestringsfølelse.

«Jeg skulle ønske jeg visste ...» er blitt et slags «mantra» innen flere felter. Vi leger opplever stadig mer av forventningen om å opplyse, informere og gardere pasienter om alt mulig.

Det er ikke noe som skal erfares, kjennes eller oppleves spontant lenger.

Man skal ha kontroll, være forberedt og ha planlagt helt ned til den aller minste følelse og detalj. Da er det ikke rart at mange blir skuffet, overrasket og har vansker med å takle normale følelser, situasjoner og opplevelser som oppstår. Det som er selve livet.

Skaper nok en arena for ammestress

Det snakkes også om ammepress og redusert forekomst av amming. Når man vet hvor helsebringende amming er, ikke bare for barnet, men i høy grad også for mors helse, må vi reflektere litt over hvor dette ammestresset kommer fra.

Dette handler om flere ting. For det første at kvinner vet at de «bør» amme, og at lite hjelp og støtte oppleves som veldig tøft for mange. Men når de kanskje endelig har klart ammingen, skal de ut i arbeid igjen fordi pappa skal ha sin halvdel av foreldrepermisjonen.

Om det nå i tillegg er et stress på hjemmebane fordi «moderne» fedre føler seg utestengt og mistilpasset fordi de ikke får samme tilknytning til sitt lille barn som mor, er jeg redd for at vi har enda en arena for ammestress.

Jeg er redd det skapes stress og indre og ytre konflikter hos en nybakt familie som kunne ha kjent mer på egen mestring om de hadde senket skuldrene litt og hatt mindre urealistiske forventninger og krav til hva det er å være en «riktig» og likestilt forelder.