Michel Houellebecq og Michel Onfray trenger ikke varseltrekant
Skal vi ikke snakke om endringene som finner sted i våre samfunn?
Dette er en presisering av den første kritikken av journalist Vibeke Knoop Rachlines og førsteamanuensis Franck Orbans debattinnlegg i Aftenposten. De skrev om forfatteren Michel Houellebecqs og filosofen Michel Onfrays samtale «Gud venter på deg, Michel».
Houellebecq og Onfray trenger ikke varseltrekant. De operer i åpent lende. Orban og Rachline forskanser seg i de rettenkendes leir med mandat til å utdele verdidommer og politiske merkelapper som skal skremme lesere til å se bort fra aktuelle problemstillinger i Frankrike og Vesten. Det er deres tekster som bør utstyres med alarm.
Kjæle for egne påstander
Med løsrevne sitater kommer man langt i å kjæle for egne påstander.
Sitat nr. 1: «Houellebecq lengter etter en pensjonstilværelse hos Taliban fremfor på fransk gamlehjem.»
Utsagnet inngår i Houellebecqs omtale av eutanasi og brutaliseringen av alderdommen. I den sammenhengen er det en illustrerende sak fra Canada der en paralympisk utøver ble tilbudt assistert selvmord da hun klaget på ventetiden for å få rullestolheis.
Sitat nr. 2: «Det de blir mest kritisert for, er synet på konspirasjonsteorien kalt den store utskiftningen.»
Det saksforholdet har vært kjent lenge: eldretsunami, forgubbing, Europas synkende befolkning som begrunnelse for arbeidsinnvandring med mer. Jevnfør oppslag i magasinet Foreign Affairs, nettstedet Herodote.net og Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) om synkende befolkning, at mange innvandrere til Europa er muslimer, og det fører til at det multikulturelle samboerskapet er svært konfliktfylt mange steder, jevnfør Frankrike og Sverige.
Sitat nr. 3 (henger sammen nr. 2): «For Houellebecq er ikke dette en påstand, men et faktum. En massiv muslimsk invasjon vil føre til borgerkrig.» (Sic!)
Utsagnet inngår i en utveksling der Onfray og Houellebecq diskuterer hva som holder et samfunn i live: velferdsgoder eller felles idealer. Houellebecq bruker ikke ordet invasjon, det gjør Rachline og Orban. Han refererer til brevet fra de franske generalene i 2021 da de advarte mot borgerkrig på grunn av lovløsheten i forstedene og fragmenteringen av det franske samfunnet. Houellebecq henviser til generalenes brev og at andelen franskmenn som tror det blir borgerkrig, ligger på 60 prosent. Andre spørreundersøkelser viser at tallet ligger rundt 58 prosent.
Mener anmelderne at bekymringene ikke er legitime og bør ties i hjel under merkelappen «høyreekstremisme»?
Sitat nr. 4: «Sitatet kan tolkes som en mer eller mindre direkte appell til vold.»
Houellebecq beskriver et fremtidsscenario der voldsbruk inngår, det er ikke en oppfordring til vold.
Å være uenig er Vestens adelsmerke
I Rachlines og Orbans perspektiv er avsenderen overgriper og mottageren offer. For bare slik kan avsenders ansvar for mottagers handlinger begrunnes.
Men i et demokrati «får man ikke lov til å operere fritt» eller bør straffeforfølges for å bruke ord som kan oppfordre til voldsbruk, slik Rachline og Orban hevder Houellebecq gjør, man operer fritt fordi demokratier er konfliktdrevne systemer som forutsetter ytringsfrihet for at debatt og meningsbrytning skal finne sted.
Å være uenig er Vestens adelsmerke, uten går demokratiet i oppløsning.
Mener Rachline og Orban at vi ikke skal snakke om endringene som finner sted i våre samfunn? At bare personer med klarert ideologisk ståsted skal få slippe til?
Jean-Luc Mélenchon, leder for partiet La France Insoumise, omtaler selv endringen i Frankrikes befolkning som «kreolisering» uten at det volder anmelderne hodebry.
At tidens woke-hysteri prioriteter følelser fremfor saklighet og kunnskap, gjør situasjonen enda vanskeligere.
