Stridsvogner - hvor er pengene?
Med Sverige og Finland i Nato vil Norge utgjøre kystområdene i en fullskala krig i nord, skriver Njord Wegge, gjesteprofessor ved Marine Corps University, i en kronikk i Aftenposten 18. desember.
Han ser det som usannsynlig at stridsvogner vil være utdaterte her, men går ikke inn på hvordan stridsvogner skal komme frem og manøvrere i slike kystområder. En hovedinnvending mot stridsvogner er jo nettopp at det kan de ikke.
Han skriver at hvis Norge velger et lettere «sensor-skytterkonsept», det vi andre kaller langtrekkende presisjonsild støttet av sensorer (søkeinstrumenter) på droner og så videre, «kan trolig evnen til å forsvare oss øke, men vi blir mer avhengige av alliert støtte innenfor enkelte scenarioer som kan kreve stridsvogner». Igjen: Hvilke scenarioer er det i nord?
Langtrekkende presisjonsild er ikke «lettere» enn stridsvogner. Himars-systemene vi kjenner fra Ukraina, har i praksis mer enn 20 ganger så lang rekkevidde og større ildkraft. Stridsvogner er «tyngre» i overlegen evne til å kjøre seg fast i norsk terreng.
Wegge må tenke mer på økonomien. Med 20 milliarder kroner til stridsvogner og rundt fem milliarder kroner til påkrevet infrastruktur, personell og så videre blir det svært lite igjen til langtrekkende presisjonsild, droner, helikoptre og annet.
Ikke glem kjøpet av rådyre F-35-kampfly, der vi nå må basere oss på at i krig kan flyene holde så lenge ett personellskift holder. Vi har jo ikke mer. Deretter må allierte være her, helst svenskene med sin langt seigere og mer fleksible Gripen-organisasjon.
John Berg, major (r), forsvarsanalytiker
