Hva betyr egentlig «bærekraftig mat» i norsk sammenheng?

De vanligste grønnsakene dyrkes i Norge, og vi har nok arealer til å mangedoble produksjonen.

Nytt år – nye forsetter? I år kommer nye kostholdsråd som ikke bare skal ta hensyn til helse, men også til bærekraft. Men hva betyr egentlig «bærekraftig mat» i norsk sammenheng?

Bare så det er sagt: Når det gjelder klima og miljø, kommer kjøtt og annen mat fra dyr som regel langt dårligere ut enn for eksempel korn, belgvekster og grønnsaker. Derfor regnes overgang til et mer plantebasert kosthold som et svært viktig globalt miljøtiltak.

I tillegg kommer de positive helseeffektene: Rødt og bearbeidet kjøtt gir økt risiko for kreft. Plantekost – slik som grønnsaker, grovt korn, nøtter og belgvekster – er svært gunstig for helsen.

Dessverre går utviklingen i motsatt retning.

Mer kjøtt enn det globale gjennomsnittet

Hvert år øker det globale kjøttforbruket, mye som følge av økt kjøpekraft i land som fra før har et lavt kjøttforbruk.

I Norge spiser vi langt mer kjøtt enn det globale gjennomsnittet. I 2021 økte kjøttforbruket vårt – samtidig som grønnsakforbruket gikk ned.

Det er imidlertid vanskelig å se spor av nasjonale tiltak for å få oss til å spise mer planter og mindre kjøtt.

Et viktig unntak er kostholdsrådene, som siden 2013 har anbefalt oss ikke å spise mer enn 500 gram rødt og bearbeidet kjøtt i uken.

Da Danmark lanserte nye kostholdsråd i 2021, var denne mengden redusert til 350 gram i uken.

I diskusjonen om hva som skal være Norges anbefalinger, trekkes det frem at Norge er et land langt nord med arealer som bare egner seg til gressdyrking og beite. Men er egentlig topografien og klimaet vårt argumenter for at kjøttforbruket vårt kan være høyere enn for eksempel danskenes?

Situasjonen ville vært annerledes dersom det var svært vanskelig å dyrke spiselige planter i Norge, og dersom alt kjøttet kom fra dyr som bare spiste norskprodusert gress og fôrvekster.

Men slik er det ikke.

Nok arealer til å mangedoble produksjonen

De vanligste grønnsakene dyrkes i Norge, og vi har nok arealer til å mangedoble produksjonen. Gulrot, løk, rotgrønnsaker, potet og hodekål kan dessuten lagres lenge og selges hele året.

Klimaet langs norskekysten er godt egnet for veksthusdyrking av for eksempel agurk, tomat og paprika, og vi har ren energi for helårsdrift.

I tillegg kan vi dyrke hvete, havre, bygg, rug, erter og åkerbønner – som også kan videreutvikles til nye, spennende matprodukter.

Husdyrproduksjonen vår, derimot, er helt avhengig av en årlig import av mer enn 800.000 tonn til kraftfôr – nesten fire ganger så mye som alle grønnsaker vi importerer. Kraftfôret går først og fremst til kylling og svin, men pr. kilo kjøtt går det omtrent like mye til sau og storfe. Husdyrene spiser også 85–90 prosent av alt kornet vi dyrker.

I tillegg mottar husdyrnæringen cirka 95 prosent av landbrukstilskuddene og er beskyttet av tollbarrierer for å kunne konkurrere mot import.

Husdyrproduksjonen vår er altså lite økonomisk bærekraftig.

Den krever mye ressurser og gjør oss sterkt avhengige av kraftfôrimport som legger beslag på store landarealer i utlandet, blant annet i Brasil.

Handler om å bevare kulturlandskap og arbeidsplasser

Når Norge velger å føre en politikk til støtte for husdyrproduksjonen, handler det i stor grad om bevaring av kulturlandskap og arbeidsplasser, særlig i distriktene.

Dette er viktige goder som har stor betydning for mange. Men kulturlandskap og sysselsetting kan sikres gjennom økte tilskudd til for eksempel setring og kulturbeite og til småskala grønnsakproduksjon.

Slike tiltak er langt mer målrettet i å gi oss det landskapet og den sysselsettingen vi vil ha, enn det er å bruke kostholdsrådene til å opprettholde et høyt kjøttforbruk.