Derfor funker Kompani Lauritzen bedre enn norsk skole

Som lektor på en videregående skole i Oslo kjenner jeg på en voksende frustrasjon.

Jeg har i høst kost meg med Kompani Lauritzen: Tropp 1. Her har jeg sammen med resten av Norge fulgt den rørende reisen til unge mennesker som tidligere i livet ikke har opplevd å lykkes.

Etter programmets slutt mangler det ikke på lovord. Deltagerne forteller om en livsendrende opplevelse. Som lektor på en videregående skole i Oslo kjenner jeg samtidig på en voksende frustrasjon.

Må øve på å holde ut

I programmet er det stramme rammer og tydelige tilbakemeldinger. Fenriken (Geir Aker) og de andre er ikke redde for å gi beskjed om det ikke er vasket godt nok. De straffer deltagerne kollektivt med fysiske øvelser om noen ikke har klart å pakke sekken, eller om de kommer for sent.

Deltagerne må øve seg på å holde ut. Selv om de er slitne, oppgavene er kjedelige og de ikke får det til med én gang.

De kommer inn med ulike lidelser og utfordringer. Og det viser seg at de blir bedre av å bli stilt krav til, og når de selv må ta ansvar.

Fokuset er ikke å bli best, men å bli den beste utgaven av seg selv. Samtidig kreves det at de tar et kollektivt ansvar. Det er forbilledlig når en av deltagerne får beskjed om å slutte med sine sure kommentarer, da han drar ned hele gruppen.

Gjesper åpenlyst

Når jeg kommer inn i et klasserom, ligger det yoghurtbegre og annet rusk rundt omkring i rommet. Jeg forsøker å få elevene til å rydde opp etter seg, men det tar tid. Ofte må jeg selv gå en runde og rydde restene etter at de har stormet ut.

Jeg starter timen på klokkeslettet, mens elevene sakte sildrer inn. Bussen er alltid forsinket, og ofte får jeg melding fra mor om at den håpefulle ikke rakk bussen den morgenen.

I løpet av timen fortsetter jeg med å be elevene ta ut øreproppene (de hører ofte på musikk når jeg snakker) og legge vekk telefonen (den forsvinner gjerne i noen minutter før den på nytt dukker opp igjen).

Jeg tar også et par på fersken i å se ferdig en film eller spille på PC. Gjennom timen har flere gjespet åpenlyst, noen har lagt seg ned på pulten for å sove og kanskje også fortalt meg at det vi holder på med, er kjedelig.

Tordentaler

Vi setter anmerkninger på ulike normbrudd, og kanskje setter vi ned en karakter i orden eller adferd til jul, men kanskje ikke til sommeren og ikke tredjeklasse?

Vi gir tilbakemeldinger til elevene, og noen timer ender i tordentaler som gjør at elevene skjerper seg en liten periode. Så er det tilbake igjen til propper i ørene, telefoner og småsnakk.

Mange lærere unngår å sette anmerkninger. Det kan være et prinsipp fordi det ødelegger relasjonen, eller fordi det faktisk ikke fører til noe bedring. Andre unngår det fordi de ønsker å være populære, ikke ødelegge for undervisningsevalueringen eller få stygge kommentarer på Jodel.

En tydelig tilbakemelding til en elev kan føre til en opplevelse av krenking. Da kan den utløse den fryktede paragraf 9-A. Foresatte eller eleven tar kontakt med ledelsen, som plikter å undersøke saken.

Opplevelsen til den krenkede eleven får stor betydning. Med dette i bakhodet fortsetter vi å rydde opp etter elevene, gjentar de samme beskjedene til det kjedsommelige, setter noen spredte anmerkninger for forsentkomminger og lar det hele gå sin gang mens vi forsøker å gjøre undervisningen underholdende.

Mer disiplin og fysisk fostring

Jeg, lektor 27283, ber herved om tillatelse til å være mer som fenriken i klasserommet (noen elever vil nok si at jeg er der allerede).

Med bred støtte fra ledelse, foresatte og øvrigheten til å kunne gi enda tydeligere tilbakemeldinger på uønsket adferd vil mine elever få en sjanse på lik linje med de heldige i Tropp 1.

Mer disiplin og gjerne også fysisk fostring vil muligens bidra til at flere av guttene også kommer seg gjennom utdanningssystemet. Vi trenger med andre ord mindre av medisinen «puter under armene» og mer av medisinen «dette klarer du – selv om det er slitsomt og kjedelig».

Det er på tide å streke opp de svake rammene i norsk skole og få læreren tilbake som autoritet i klasserommet. Ikke som en forhistorisk slem mann med frakk og pekestokk, men som en autoritet med både varme og humor som tør og får lov til å si hvor skapet skal stå.

Aftenposten kjenner debattantens identitet. Teksten er skrevet anonymt av hensyn til elevene.