To professorater var øremerket figurativ kunst. Hvor er de blitt av? | Gudmund Hernes
Jeg opprettet dem som statsråd. Nå kan jeg ikke se hvor de er blitt av.
Debatten om figurativ kunst har flammet opp – igjen. Frontene er gamle, og de er steile. Representanter for den figurative retningen sier den både er aktivt diskriminert og faktisk marginalisert.
Vebjørn Sand gjør i Aftenposten 6. mai gjeldende at dagens klassisk figurative kunstnere ikke blir innkjøpt av det offentlige, ikke blir representert i offentlige samlinger og ikke har fått stipender, garantiinntekter eller annen støtte. Hvorvidt dette er rett, er et empirisk spørsmål vel verdt å undersøke.
Sand hevdet en ting til: Det er ingen professorer i klassisk figurativt maleri ved Statens Kunstakademi. Og han uttaler: «Vi ønsker også at det i alle fall må være én klassisk figurativ professorstilling på Kunstakademiet».
Det fikk meg til å stusse. For Kunstakademiet har ikke én professorstilling for figurativ kunst – det har to.
Strid mellom skoleretninger
Sammenhengen er denne. I begynnelsen av 1990-årene, da jeg var utdanningsminister, sto det også strid om den plass figurativ kunst skulle ha – også på landets fremste lærested for billedkunst. Bakgrunnen var den gang, som nå, at det norske figurative miljøet, av både malere og skulptører, viste til at de var utelukket av de nonfigurative.
Strid mellom skoleretninger er vanlig innen akademia – i Norge har den stått mellom alt fra historikere og teologer til pedagoger. Strid har det også vært i mange andre land, inkludert ved kunstakademiske læresteder.
Det vanlige da er at de som kontrollerer en institusjonen, søker å holde konkurrenter ute. Strid om Statens Kunstakademi var det også i 1990-årene.
For å finne ut av situasjonen innkalte jeg ledelsen ved Kunstakademiet til et møte i departementet den 5. juli 1995. Ledelsen uttalte at den ønsket å bevare – ja, styrke undervisningen innen tradisjonelle figurative teknikker.
Og fortsatte: Dessverre var dette ikke mulig innen dagens budsjettrammer. Kunstakademiet fremstilte altså problemet ikke som et fagproblem, men som et pengeproblem.
Derfor tok jeg ledelsen på ordet og opprettet to nye professorater fra og med 1996: Et øremerket til figurativ skulptur og et til figurativ maleri, med en tilhørende budsjettøkning til dekning (den gang) på én million kroner.
Ikke alle gledet seg over de friske penger og den milde gave. Noen tenkte vel at dette var å krenke akademisk frihet.
Så jeg bestemte meg for å ta tyren (figurativt) og ba om å få komme til Kunstakademiet, den gang i Wergelandsveien, for i et åpent møte begrunne hvorfor akademisk miljøer må ha rom for ulike skoleretninger: at nettopp det hører med både til akademisk frihet og til kunstnerisk frihet. Og for å begrunne hvorfor figurativ kunst er sentral skoleretning, ja, en lang og levende tradisjon.
Det innebærer at staten noen ganger – ved de institusjoner staten finansierer – må gå inn nettopp for å sikre mangfold. En skoleretning kan ikke bruke sin delegerte myndighet over en institusjon til å holde alternative, endog kritiske retninger ute. Eller kuppe institusjonen for eget syn.
Kjetil Røed: Vi trenger dialog i kunstdebatten, ikke skyttergravskrig
Kunst og makt – igjen!
Allerede på vei opp trappen til Kunstakademiets store sal ble jeg møtt av plakater og studenter som protesterte. Forsamlingen var heller ikke overmåte vennlig innstilt. Men som den gang også kirkeminister, mente jeg at skulle det bannes, måtte det være i kirken.
Det ble ingen heftig applaus – men det var heller ingen som tok til motmæle. (Innlegget ble publisert i Nytt norsk tidsskrift nr. 4 1995 under tittelen «Kunst og makt».)
Derfor er spørsmålet nå, etter et kvart århundre: Hvor er det blitt av de to – øremerkede – professoratene? Meg bekjent er de i alle fall ikke inndratt til fordel for statskassen. Så hvordan ble de utlyst og besatt første gang? Og hva skjedde siden? For tildelingen av ekstrabevilgningen ble jo også omtalt i selveste Stortingssalen.
Hvis bevilgningsforutsetningene ikke er fulgt, er det i første runde en sak for Kunstakademiet og KHiO å redegjøre for. Dernest for Kunnskapsdepartementet og ministeren for forskning og høyere utdanning å ettergå. Og så eventuelt for Riksrevisjonen som må si om pengene er brukt for det formål som Stortinget bestemte.
Mer generelt er spørsmålet altså om Kunstakademiet har inndratt de to professoratene til fordel for – hvem? Er det slik at Akademiet og KHiO ikke kan opprettholde – eller tolerere – en kunstnerisk hovedstrøm?
Går man inn på Kunstakademiets hjemmeside og ser på studieplanene, er det vanskelig å se noe der som favner figurativ kunst.
I stedet er studieplanene for bachelor og master i billedkunst strålende eksempler på den tåketale som for tiden hjemsøker norsk læreplanprosa. (De som har lyst til kikke på et alternativ, kan gå inn på hjemmesiden til École Nationale Supérieure des Beaux-Arts de Paris.)
Sluttspørsmålet er dette: Hvis det som skjedde var «to indre og vekk me’n», bør da en utdanning med tilhørende professorater innen figurativ skulptur og maleri overføres fra KHiO til en annen institusjon?
Eller bør det etableres et eget akademi for figurativ kunst – som en rekke land har – for eksempel i de gamle lokalene i Wergelandsveien?
- Les Vebjørn Sands innlegg som startet denne debatten:
Vi blir fordømt som bakstreverske, reaksjonære og kommersielle. Imens sitter bukken og passer havresekken | Vebjørn Sand
- Her er debatten som har fulgt i ettertid:
