Det er ikke slik at alle menigheter utenom Den norske kirke er lukkede miljøer | Erik Andreassen

Filmen «Disco» er viktig, og den treffer. Samtidig er det avgjørende at samtalen ikke blir for smalsporet.

Filmen Disco setter i disse dager søkelyset på en sammenheng jeg kjenner godt. Jeg er nemlig pastor i en frimenighet.

Filmen er viktig, og den treffer. Samtidig er det avgjørende at samtalen ikke blir for smalsporet.

Les også

Filmanmeldelse: «Disco» er sterk, men uforløst

Særegent for frimenigheter?

Jorunn Myklebust Syversen har laget filmen om Mirjam, som er 19 år og lever i et menighetsmiljø, kalt Friheten, og i en familie hvor det ikke er mulig å snakke sant om livets realiteter, noe som får tragiske konsekvenser.

Men er dette særegent for frimenigheter?

Jeg har allerede takket regissøren. Jeg har sett for mye i mitt liv til å avfeie filmen som en karikatur.

Filmen belyser viktige temaer og beskriver tendenser og dynamikker som kan oppstå i religiøse miljøer.

Disse tendensene kan også oppstå andre steder, men det er spesielt tragisk når det skjer i kirken. For det er en forvrengning av evangeliet, det som kalles gode nyheter.

Dersom kirken ikke er gode nyheter for de mest sårbare, sånne som Mirjam, er den ikke gode nyheter for noen.

Og historien er ikke oppdiktet.

Bildet av kristne miljøer

Mest av alt er den kanskje Anders Torps historie. «Oppvokst som pastorsønn i en fundamentalistisk menighet», står det i hans beskrivelse av seg selv på Twitter.

Da jeg så traileren til filmen, ventet jeg på en kronikk fra Torp hvor han vil være sannhetsvitne og skrive om barns manglende trosfrihet og problematisere statsstøtte til disse miljøene.

Kronikken er alt ute, og (mer enn det) Torp spiller Pastor Aage i filmen. Men det blir rett og slett ikke riktig at all den urett som ble påført Torp, skal få sette premissene for de prinsipielle diskusjonene som trengs, eller for det bildet folk flest får av frikirkelige sammenhenger.

Flere ganger under visningen fikk jeg lyst til å krype gjennom filmlerretet for å riste de voksne og evakuere Mirjam. Det skulle noen gjort for Anders Torp også. Og ja, det finnes kristne miljøer jeg ikke ønsker at mine barn skal få berøring med.

Samtidig er de aller fleste kristne miljøer, også de såkalt karismatiske, gode steder å tilhøre. Alle? Nei. De fleste? Ja.

Det finnes sekter i Norge, men det er ikke slik at alle menigheter i Norge utenom Den norske kirke nærmest er lukkede miljøer. Dette narrativet forsterkes når Syversen konsekvent bruker «avhopper» om dem hun har snakket med, uten å presisere om de tidligere gikk i en vanlig, frikirkelig menighet eller var med i en fundamentalistisk sekt.

Gjelder også ikke-religiøse

Selv er jeg pastor i en ordinær frimenighet fra 1877. Som pastor har jeg ikke engang stemmerett i styret. Og selv om jeg er veldig trygg på at Mirjam hadde fått god hjelp hos oss, kan jeg ikke si at noe av det Disco beskriver, ikke kunne oppstått i kirken vår.

Men det gjelder mange miljøer, også ikke-religiøse. Miljøer hvor fellesskap og et felles mål står sterkt. Hvor totalitære tendenser får rom. Og vi går glipp av en viktig mulighet til å snakke om hvordan det ser ut å være sant menneske, uansett miljø, dersom vi gjør dette til en samtale kun om visse deler av frikirkeligheten og dersom vi tror Disco gir et sannferdig bilde av majoriteten av disse.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.