Debatt

Haddy Njies «Dagbok» er en bok som skaper ettertanke | Cathrine Sandnes

  • Cathrine Sandnes
    Sjefredaktør for sakprosa, Gyldendal Norsk Forlag

Varslere har fortalt sine historier i mange tusen avisoppslag. I så måte er Njies bok snarere et tilsvar til medienes dekning, skriver innleggsforfatteren. Foto: Frank Melhus, TV 2.

Boken er hennes subjektive opplevelse av hvordan det har vært å stå i en vanvittig mediestorm.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Haddy Njies Dagbok 13. desember–13. februar har høstet gode kritikker og stor debatt.

Ingunn Økland skrev i Aftenposten at det er «en bok som er lett, ledig og rytmisk, og som gnistrer på sitt beste», og at «aller best – og mest original – er forfatteren når hun gransker sin egen posisjon».

Et av hovedtemaene i boken er nettopp hvordan vi kan se kritisk på våre egne sannheter, hvordan kan vi forstå hverandre selv om vi ser forskjellig på virkeligheten.

Diskreditering, Rossavik?

Aftenposten gjør en slik dialog vanskeligere.

Torsdag slår avisen opp at meldinger som varslere har sendt Giske, er gjengitt uten deres samtykke. Frank Rossavik skriver i en kommentar at sitatene brukes for å diskreditere varslere, og at det er tvilsom sitatpraksis.

Den ene meldingen som omtales, er Sunniva Andreassens SMS etter at Giske har sagt unnskyld: «Svaret kommer raskt. Hun godtar beklagelsen. Hun vil legge dette bak seg. Hun ønsker ham lykke til videre. Trond blir taus av takknemlighet.»

Hvordan dette er «diskreditering» av en varsler, kan vi bare spekulere på.

Publiseringsetikk

Hvordan SMS-en ble offentlig kjent, krever ingen spekulasjon. I boken Alle skal ned av Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård er SMS-en gjengitt ordrett, med varslerens samtykke. Det er elementær publiseringsetikk at dette kan siteres av andre.

Les også

En eneste lang VG-sak i bokform

Også Giskes meldinger er offentliggjort i Alle skal ned, inkludert opplysninger om at barnet hans er sykt. Det har skjedd uten Giskes godkjenning. Han har ikke delt meldingene med noen, de må ha kommet fra Andreassen.

En e-post fra Line Oma til Giske etter India-besøket omtales også. Denne er også omtalt i Alle skal ned, i forståelse med Oma og uten Giskes godkjenning.

Det er urimelig å kritisere at Njie utfyller bildet av en e-post-utveksling som allerede er gjort offentlig kjent. På dette tidspunktet i boken er den spøkefulle tonen i e-posten avgjørende for at Njie skal forstå Giskes reaksjon på varselet.

Alt dette får Aftenposten vite før publisering. De setter saken på trykk likevel, med kritikk av Njie og ros til presseetikken i Alle skal ned.

Det kalles debatt

Dersom Rossavik hadde vunnet frem med at bøker burde redigeres etter pressens prinsipper om samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett, er det en lang rekke bøker som ikke lenger kan skrives og tanker som ikke kan tenkes i bokform. Eksempelvis at noen mistror den rådende sannheten om bestemte hendelser.

Varslere har fortalt sine historier i mange tusen avisoppslag, og både Oma og Andreassen har imøtegått Njies bok i Aftenposten. I så måte er Njies bok snarere et tilsvar til medienes dekning. Så får Njie tilsvar på boken. Det kalles debatt.

Tid for nyansert dekning

I Klassekampen skriver forfatter Olaug Nilssen at det Haddy Njie «gjer i teksten, er å vise fram ekte dilemma».

Kjersti Thorbjørnsrud skriver i Morgenbladet at «Forfatteren skildrer et kaos av lammende angst, eitrende sinne, dyp skam – tvil og tro», og at «Den boken bør alle som er opptatt av medier, politikk, kvinnekamp og rettssikkerhet lese».

Og Trygve Lundemo i Adresseavisen «har sjelden eller aldri lest ei dokumentarbok som skaper så mye ettertanke».

Aftenposten gjorde høsten 2017 #metoo til sin egen kampanje. Nå kommer en tid for nyansert dekning som også Aftenposten burde melde seg på.

Ikke en journalistisk dokumentar

Dagbok er Njies subjektive opplevelse av hvordan det har vært å stå i en vanvittig mediestorm.

Det er en fortelling med tvisyn, ambivalens og refleksjoner, hvor hun forsøker å forstå hva som skjer, hvorfor det skjer, hvordan det er mulig å forstå samme situasjon så ulikt, og hvem hun selv er – midt oppi en situasjon hun ikke har kunnet forutse.

Dette er med andre ord ikke en journalistisk dokumentar. I likhet med andre bøker i memoar-sjangeren, dagbøker og brevromaner, opererer man selvsagt ikke med tilsvarsrett eller imøtegåelse, som i en avisartikkel: Forleggeri og journalistikk er to forskjellige yrker.

Og det er ikke gitt at bøkene hadde blitt bedre av å forholde seg til regler som er tilpasset avisartikkelens format.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Bok
  3. Aftenposten
  4. Cathrine Sandnes
  5. Frank Rossavik
  6. Presseetikk
  7. Metoo

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Ja, Haddy Njies ord har kraft. Det kan ikke frata henne muligheten til å dele sine opplevelser

  2. KULTUR

    Varsler om Haddy Nijes-bok: – Føles som et bakholdsangrep

  3. DEBATT

    Haddy Njies bok holder på ingen måte et etisk lavmål. Ikke sammenlignet med medienes dekning

  4. KOMMENTAR

    Trenger forlag og forfattere en Vær Varsom-plakat? Ja. Ville det hjulpet i Aps Giske-inferno? Ikke så sikkert

  5. KULTUR

    Psykiater om Njie-intervjuet på Lindmo: – Jeg undrer meg over at NRK vil gjøre dette

  6. DEBATT

    Njie drar det litt langt