Bioteknologiloven ser endelig ut til å bli oppdatert etter mange års kamp for like rettigheter for kvinner og menn, blant annet ved at eggdonasjon tillates på lik linje med sæddonasjon. Kan ikke kvinnene og parene det gjelder, få fred fra KrF nå?
Et samlet fagmiljø og majoriteten av Norges befolkning ønsker å tillate eggdonasjon.
Innleggene til Dag Hareide i Aftenposten og Kjell Ingolf Ropstad i VG kommer som gufs fra sidelinjen og er provoserende og problematiske fordi de skaper unødvendig usikkerhet og frykt.
Ønsker ikke «designbaby»
Assistert befruktning er et fagfelt mange kan lite om, men likevel har sterke meninger om.
Pasientene jeg møter i min jobb som sykepleier på fertilitetsklinikk, kjenner seg ikke igjen i fremstillingen om at de ønsker en «designbaby». De vil bare ha barn.
Teknologien vi har, kan gjøre dette mulig, og det er synd at Ropstad fremstiller lovendringen som et problem i en kynisk bransje.
Vi har tiltro til at lovene i Norge gir trygge rammer for utøvelsen av assistert befruktning. Konsekvensen av å opprettholde dagens forbud er nettopp at norske kvinner og par reiser til utlandet, der markedskreftene styrer i langt større grad enn i Norge og der det er mindre kontroll og økt risiko for mor og barn.
Scenarioene som Hareide skisserer i Aftenposten 13. mai, er heldigvis ikke i tråd med virkeligheten i Norge. Å foreslå incest som en mulig konsekvens av en mer liberal bioteknologilov, blir så hinsides enhver sannsynlighet at det ikke kan tas alvorlig.
Mulig å spore genetisk opphav
Eggdonasjon er ikke noe nytt for resten av Europa, med noen svært få land som unntak. Dette er ikke et stort skritt inn i det ukjente slik Ropstad hevder.
Forskning rundt eggdonasjon kjenner vi godt, både når det gjelder donorbarna og kvinnene som donerer og mottar egg.
Det er behandlende lege som velger donor, og da tilstreber man å finne en donor som i størst mulig grad ligner på partneren. Dette er regulert med tanke på det fremtidige barnets beste.
I Norge vil donorbarna etter lovendringen få mulighet til å vite hvem donor er ved fylte 15 år, så det er mulig å spore genetisk opphav for dem som ønsker det.
Studier viser at opptil 95 prosent av donorbarna ikke har dette behovet. Foreldrene for barnet er de som har vært der for dem gjennom oppveksten.
Ropstad skriver avslutningsvis at «for KrF er dette en verdikamp». Det er i høyeste grad en verdikamp for motparten også.
Barn født etter donorbehandling er sterkt ønsket. Alternativet til donorbarna hadde vært at de ikke hadde eksistert.