Debatt

Allmennlæreren er død – men ikke begravet

  • Vidar Grøtta
  • Sverre Tveit
Stridstemaet er arbeidstid, men det underliggende problemet er åpenbart gjensidig mistillit, skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra Oslo i vår, da lærerne demonstrerte mot forslaget fra Kommunenes Sentralforbund (KS).

Det er profesjonalisering som vil løfte lærerne og norsk skole, ikke «kjøttvekta» av 100.000 klubbmedlemmer. Lærerstreiken viser at et politisk initiativ er nødvendig.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I den pågående lærerstreiken står en «samlet lærerstand» opp mot KS. Men bak en felles front mot reduksjon av den «ubundne» arbeidstiden skimtes interessante nyanser.

Mens Utdanningsforbundets medlemmer er mest opptatt av timetall og fleksibel arbeidstid, protesterer Lektorlaget mot at utvidet bunden tid skal brukes til det KS kaller «en kollektiv samarbeidskultur», men som Gro Elisabeth Paulsen kaller «påtvungen kollegialitet».

Vidar Grøtta.

Den autonome og faglig kvalifiserte lektoren skal ikke tvinges til å sitte i lange møter og fortelles hvordan jobben skal gjøres, særlig ikke av folk med svakere faglig kompetanse.

To lærertradisjoner

I disse nyansene skimter vi to forskjellige lærertradisjoner i Norge.

Den ene har sitt utspring i 1800-tallets seminarutdannede folkeskolelærer, som gjennom det 20. århundre ble til den høyskoleutdannede allmennlæreren.

Den andre er den akademisk utdannede lektoren, som frem til ca. 1970 hadde suverent sterkest innflytelse og sosial prestisje.

Men med enhetsskolen kom tanken om at forskjellene mellom lærertypene burde utjevnes, og skolene bemannes av en «enhetslærerstand».

Gjennom endringer i kompetansekrav, nye pedagogiske idealer og nye skoleslag i 1970-årene ble de akademisk utdannede lærernes posisjon svekket, og hegemoniet overtatt av allmennlæreren.

Sverre Tveit.

Så startet nedturen. Fra omtrent 1980 opplevde den norske lærerstanden svekket legitimitet og en relativ lønnsnedgang. Streiker og protester i media hjalp lite. På 1990-tallet var tilliten blitt så lav at lærerne ble holdt utenfor mye av det statlige reformarbeidet.Riktignok opplevde man et lønnsløft gjennom de såkalte skolepakkene rundt årtusenskiftet, en suksess oppnådd omtrent samtidig som nesten alle lærerne ble samlet i giganten Utdanningsforbundet. Men lønnsløftet ble raskt tatt igjen av andre yrkesgrupper, og fagforeningsseieren druknet uansett i omdømmekrisen som oppsto da PISA-resultatene kom.

Tre grunner til krisen

Hvordan kunne det gå så ille med norske lærere – og med norsk skole?

Den viktigste forklaringen finner vi i myndighetenes favorisering av en svak allmennlærerutdanning i etterkrigstiden. Denne var betydelig kortere, mindre krevende og mindre faglig spesialisert enn den akademiske. Departementet har gjentatte ganger vurdert allmennlærerutdanningen, men inntil nylig var det bred politisk enighet om å satse på allmennlærere med undervisningskompetanse i inntil syv fag, i stedet for å spesialisere mot fag og alderstrinn.

Læreren som fagperson har måttet vike for kontaktlærerens rolle, bestemte pedagogiske idealer og det distriktspolitiske hensynet til små og fådelte skoler.

En annen forklaring er at lærernes organisasjoner gradvis fjernet seg fra rollen som profesjonsforeninger og gikk over til å bli rene fagforeninger. Stadig flere lærergrupper ble samlet i de samme organisasjonene. Dermed ble det faglige fellesskapet gradvis utvannet, og profesjonspreget svekket.

Ved stadig å stå på barrikadene for egne partsinteresser svekket man sin profesjonelle troverdighet og dermed mulighetene for å bli tatt med på råd i utviklingen av skolepolitikken.

En tredje forklaring er den ekstreme overvekten av kvinner i læreryrket. Ifølge Gro Hagemann har kvinnelige lærere helt siden 1970-tallet vært mer opptatt av redusert leseplikt og fleksibel arbeidstid enn av lønnskamp. Her ligger nok også forklaringen på den store streikeviljen for nettopp arbeidstidsbestemmelsene i dagens sterkt kvinnedominerte Utdanningsforbundet.

Fremtidens lærere

De siste årene er det omsider vedtatt en differensiering av lærerutdanningen for grunnskolens barne— og ungdomstrinn (1-7 og 5-10), og det er også kommet på plass en ny rammeplan for lektorutdanningen for 8-13 trinn. Dette er viktige reformer som på sikt kan gi lærerne økt anerkjennelse og styrket faglig autoritet.

Men reform av utdanningene er ikke nok. Den nye profesjonaliseringen må finne organisatorisk støtte også i lærernes yrkesliv.

Stridstemaet er arbeidstid, men det underliggende problemet er åpenbart gjensidig mistillit

Dette bringer oss tilbake til den pågående streiken. Stridstemaet er arbeidstid, men det underliggende problemet er åpenbart gjensidig mistillit. Arbeidsgiver synes å ha mistet tålmodigheten med det som oppfattes som svakt kvalifiserte lærergenerasjoner som skyver elevene foran seg i kampen for egne interesser. Lærerne er provosert av at kommunene – etter årevis med nedbygging av egen skolefaglig kompetanse og svak prioritering av skolen – sparker dem mens de ligger nede etter gjentatte PISA-sjokk.

Hva kan så gjøres? Det store problemet er at man ikke kan starte på nytt. Mens konkurser i privat sektor gir mulighet for å starte med «blanke ark», sleper man i offentlig sektor med seg konsekvensene av fortidens feilgrep. Skolereformer må derfor finne andre måter å avslutte fortiden på – for å lykkes med å skape en ny fremtid.

Forestillingen om en «allmenn» lærerutdanning er det største feilgrepet i norsk skolehistorie.

Fra politisk hold ble dette erkjent allerede av Øystein Djupedal, som i 2007 erklærte at «allmennlæreren er død». Senere statsråder har fulgt opp, og Torbjørn Røe Isaksen har nå varslet ny femårig lærerutdanning. Men den pågående konflikten tyder på at evnen og viljen til å sette strek over fortiden ikke er sterk nok blant lærerne og skoleeierne.

Politisk løsning

Selv om det bare gjøres i unntakstilfeller, tror vi derfor at konflikten krever et politisk initiativ. Ikke ved at Isaksen kommer ridende inn for å redde Utdanningsforbundet, men ved at temaene i konflikten settes inn i en større skolepolitisk sammenheng – slik man gjorde rundt årtusenskiftet med de såkalte skolepakkene.

Lærerstreiken er en gyllen anledning for statsråden til å vise politisk lederskap og skape en arena der aktørene kan begrave fortiden og planlegge fremtiden i en atmosfære av fornyet tillit.

I en slik ny skolepakke vil lønn og arbeidstid være viktige elementer. Men enda viktigere er det at den inneholder en ordning for lærersertifisering. Sertifisering må til for å sikre og dokumentere at nødvendig undervisningskompetanse i fagene oppnås, enten gjennom nye spesialiserte lærerutdanninger, eller etter- og videreutdanningstilbud.

Slik kan man unngå at mistanken om faglig svakhet fortsetter å hefte ved hele lærerstanden i tiår fremover. Dermed kan feilgrepet med allmennlæreren begraves – og tilliten til lærerstanden gjenoppstå.

Les også

  1. Lærerstreiken truer Høyres skolepolitikk

  2. Arbeidsgiverne vil snu hver stein for å unngå lærerstreik

  3. Kraftig opptrapping i lærerstreiken

Les mer om

  1. Debatt