Debatt

Kort sagt onsdag 3. mai

  • Aftenposten Redaksjon

OPT__UGL0438_doc6ogmqdvqg1sdn7qblbq-kuT7eQeOdt.jpg Foto: Morten Uglum

Dagens korte debattinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Behold de ideelle aktørene i Oslo!

Denne uken sa Oslos byråd opp en 40 år gammel avtale med Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) om språkopplæring til innvandrerkvinner. Vedtaket ble omgjort etter reaksjoner fra opposisjonen. Det skjedde også da byrådet ønsket seg ut av en avtale om rusomsorg fra Blå Kors for få uker siden.

Byrådet argumenterer med at kommunen har nok egen kapasitet. Men KIAs og Blå Kors’ tilbud viser at kommunen ikke kan gjøre alt best selv. KIAs tilbud er forbeholdt innvandrerkvinner, som ofte faller utenfor i samfunnet. De har høyere tillit til en verdibasert aktør med trygt omdømme, og barna kan gå i barnehage i etasjen under. I direkte tilknytning driver KIA frivillig aktivitet som virker integrerende.

Blå Kors behandler mange rusmisbrukere som har dårlig erfaring med det offentlige. At Blå Kors raskt kan tilpasse sitt tilbud til behov de ser hos brukerne, gjorde også at de startet behandling for spilleavhengige lenge før det offentlige så problemet. De ideelle skaper merverdier som det offentlige må etterspørre.

Byråden skal ha ros for at hun gjorde om vedtaket om KIA. Men vi er fortsatt bekymret for om det rødgrønne byrådet ikke ser verdien av ideelle aktørers likepersonsperspektiv, sin tillit og sin evne til å generere mer aktivitet for skattekronene i stedet for å hente ut profitt.

Byrådet sier i sin plattform at de ønsker et langsiktig samarbeid med ideelle aktører i helse— og sosialsektoren. Ideelle er mer enn leverandører. De er samarbeidspartnere som har bygd opp dagens velferdstilbud og stadig finner løsninger på nye utfordringer. Det er det tverrpolitisk enighet om, og vi utfordrer Oslos byråd til raskt å omsette sin gode målsetning til praktisk politikk. Vi må unngå flere saker hvor kommunen avslutter fruktbare samarbeid med ideelle.

Stian Slotterøy Johnsen, generalsekretær, Frivillighet Norge

Aftenpostens konstruerte offentlige debatt

I Aftenpostens leder 28. april omtales Sylvi Listhaugs forslag om å se på regelverket rundt oppholdstillatelse for imamer, altså såkalte hatpredikanter. Et tilsvarende forbud er foreslått innført i Danmark av den danske statsministeren, et forslag som ifølge meningsmålinger støttes av et flertall av det danske folk. Aftenposten innrømmer at det ikke er utenkelig at et tilsvarende norsk forbud vil få tilsvarende bred støtte i det norske folk. Men Aftenposten synes åpenbart ikke noe om det. Etter å ha bagatellisert hatpredikantenes ytringer til det «å si noe dumt» og dessuten underkastet seg det relativistiske selvpiskingsmantraet om at vi ikke er noe bedre en dem, påstår Aftenposten at det eksisterer en bred konsensus i den offentlige debatten om at det ikke er behov for strengere lover på dette området. Stort tydeligere kan ikke Aftenposten oppstille en konflikt mellom folkets (antatte) mening og meningen til den avisskrivende «elite». Dersom Aftenposten ønsker å dempe denne konflikten kan de jo åpne opp for leserinnlegg fra andre enn sine meningsfeller.

Tor-Inge Harbo, professor i rettsvitenskap, Universitetet i Agder

Mange har tjent seg rike på å akutt-huse nye nordmenn

Det gikk mange år før Norge i det hele tatt begynte å diskutere innvandringens omfang. Og enda flere år før vi begynte å diskutere integreringens innhold. Det er som Walid al-Kubaisi skriver i en kronikk i Aftenposten 24. april, at det var ingen sakte overgang fra at man synes synd på folk som kommer, til man ser muslimske ungdommer i radikalisert utgave, snakkende flytende norsk, på vei til å redde, eller støtte, IS’ statlige prosjekt om overtagelse av land både i Midtøsten og Europa. De kommer fra adresser som Furustien, Ibsens gate og Fjellveien. Walid skriver at nordmenn i 30 år skrek om integrering. Nei, i 1980-årene var det slett ingen skrik om integrering fordi det var få som visste hva det var. Det var derimot en øredøvende taushet, ingen samfunnsdebatt og slett ingen skrik etter handling på det politiske plan. Som den første styrelederen i NOAS hørte jeg mange både gode og triste historier om redningsaksjonene i Sør-Kinahavet av vår generalsekretær, den usedvanlige Annette Thommessen, som selv hadde deltatt i redningsaksjonene og berget liv. Det var litt av den «redningsforestillingen» som fort løp ukontrollert inn i det som var av samfunnsdebatt. Walids nye begrep i denne debatten, de muslimske «prøvekaninene», skulle ifølge nordmenn reddes. Både da og nå fra havet, selv om det er forskjellige hav. Nordmenn syntes synd på, fortsatt. Det skjer i disse dager bosetting også av muslimer i norske lokalsamfunn. Mange sleipe nordmenn har i forkant tjent seg søkkrike på å akutt-huse nye nordmenn. Slikt blir det fremtidige konflikter og radikale muslimer av. Aggressive nordmenn vil ikke ha slike naboer. Så når Walid al-Kubaisi skriver at muslimene var og er uforberedt, var og er nordmenn henimot like kunnskapsløse som de nye naboene. Nabosituasjonene som oppstår kunne vært brukt til å gi informasjon i begge retninger, samtidig.

Ragnar Aamodt, skribent

Tvangsmedisinering må opphøre

Det er prisverdig at helseminister Bent Høie (H) nå vil humanisere loven om psykisk helsevern. Det er noe støtteforeningene har ønsket lenge. Dessverre tyder forslagene på at tvangsmedisinering fortsatt skal være tillatt. Mange opplever tvangsmedisinering som torturmessig overgrep. Omtrent alle de 5400 personene som ble tvangsinnlagt i 2013, ble i virkeligheten tvangsmedisinert. Ved utskrivning fra psykiatrisk institusjon kan man fortsatt tvangsmedisineres hjemme. Samdata anslo at dette skjedde 2550 ganger i 2009. Nå kan psykiatrien også tvangsmedisinere oss hjemme, uten at vi på forhånd har vært innlagt. De psykiatriske poliklinikkene rapporterte i 2007 at det dreide seg om 1500 personer. Medikamentene gir ofte store og irreversible bivirkninger. Derfor må all bruk av medikamenter bli en frivillig sak.

Lars Olle Engaas, Oslo

Trener seg selv til god helse?

Av en eller annen grunn har Aftenposten servert sine lesere en helseattest for en friidrettstrener. Det dreier seg om en egenattest, der Lukas Udelhoven i et debattinnlegg 26. april forteller at han puster godt, har et enestående immunforsvar, hverken lider av kyssesyke eller overbelastning og har et flott oksygenopptak. Hans mentale helse er også på topp. Men hvorfor får vi vite dette? Ingen har, så vidt jeg vet, antydet at Udelhoven skulle være syk. Derimot har det vært mye snakk om at han bruker svært uortodokse metoder som trener for syvkjemperen Ida Marcussen. Marcussen er en god utøver. Men det må sies at hennes resultater i de siste mesterskapene, ligger langt under de forventninger som er skapt rundt henne. Og da må man spørre: Er suksesskriteriet for en trener at han eller hun holder seg frisk og i god form? Eller er det at utøveren som trenes, blir stadig bedre og gjør det godt i konkurranser? Kanskje Udelhoven har grepet trenerjobben litt feil an? Kanskje han burde være en tanke mindre opptatt av egen helse og en tanke mer av Marcussens utvikling? Leserne vil sikkert være mest interessert i informasjon om det siste.

Gunnar Magnus, Oslo

Feilformidlet forskning

I Aftenposten, 17. april, kunne vi lese at «Den amerikanske drømmen er truet». Jeg leste med forskrekkelse journalistens påstand om at «en rapport fra Feeding America sier at to tredjedeler av amerikanerne må velge mellom å spise eller å kjøpe seg en skikkelig helseforsikring». Kan det være riktig? Nei.

Feeding America er en veldedig organisasjon som deler ut mat til trengende. Rapporten det henvises til er basert på et utvalg av Feeding Americas brukere. Resultatene er dermed representativt for organisasjonens brukere, men ikke for alle amerikanere. Valget «mellom å spise eller å kjøpe en skikkelig helseforsikring» var heller ikke nøyaktig formidlet. Ifølge rapporten sto 66 prosent av organisasjonens brukere overfor valget mellom å kjøpe mat eller å kjøpe medisiner eller helsetjenester minst én gang i løpet av det foregående året. Dette er utvilsomt fælt for disse, nærmere 31 millioner mennesker. Men det er noe helt annet enn påstanden om at to tredjedeler av amerikanere, altså 213 millioner mennesker, må velge mellom å spise eller kjøpe helseforsikring.

Audrey Stark, sosiolog, Oslo

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Debatt

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 21. oktober

  2. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 20. oktober

  3. DEBATT

    Kort sagt, mandag 19. oktober

  4. DEBATT

    Kort sagt, søndag 18. oktober

  5. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 17. oktober

  6. DEBATT

    Kort sagt, fredag 16. oktober