Debatt

Er det en menneskerett å kunne ytre hat? | Henza Anwar

  • Henza Anwar
    Lege i spesialisering, barne- og ungdomspsykiatri
Noen mennesker krever retten til ytringsfrihet samtidig som de fraskriver seg ytringsansvaret, skriver Henza Anwar.

Vi må ikke være ubegrenset tolerante overfor intolerante mennesker.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Filosof Einar Øverenget har bidratt med en flott kronikk som beskriver ulike fenomener vedrørende den pågående debatten om samfunnsdebatten. Hvem og hvilke meninger skal løftes frem i offentligheten? Det er fundamentalt å stille disse spørsmålene. Spesielt med tanke på hva slags konsekvenser dette har. Ikke i teorien, men i den fysiske verden og samfunnet vi lever i.

Les også

Det er bekymringsfullt at samfunnsdebatten i økende grad handler om at enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg | Einar Øverenget

Ytringsfrihet, hva er egentlig det?

I ytringsfrihetens forsvar refererer man ofte til Evelyn B. Halls kjente sitat «Jeg deler ikke dine meninger, men jeg er beredt til å dø for din rett til å hevde dem» (fra boken Voltaires venner). Men ytringsfriheten er ikke absolutt. Oppfattelsen om at ytringsfriheten er retten til å ytre absolutt alt, er en illusjon.

Ytringsfriheten er begrenset i norsk lovverk gjennom både Grunnloven, menneskerettsloven, straffeloven, personopplysningsloven, arbeidsmiljøloven, kringkastingsloven, lov om redaksjonell frihet i media og domstolloven.

Men ytringsfriheten kan være en absolutt rett hvis jeg er isolert og har null interaksjon med andre vesener. De aller fleste av oss lever derimot i et samfunn sammen med andre mennesker. Da er det ikke en uforbeholden rett. Med rettigheter kommer ansvar. Det ansvaret vil noen ganger begrense ens muligheter til å ytre seg.

Vær ditt ansvar bevisst

Noen mennesker krever retten til ytringsfrihet samtidig som de fraskriver seg ytringsansvaret. Hvordan skal vi møte disse ytringene?

Øverenget hevder at vi går i retning av «Jeg er dypt uenig i det du sier, og vil derfor hindre deg i å si det.» Men er det en menneskerett å få en plattform hvor en kan ytre at jøder, muslimer, melaninrike mennesker, eller andre medmennesker er undermennesker, eller at de som ytrer dette ikke stilles til ansvar? Jeg mener nei.

Samtidig tror jeg ikke no-platforming er løsningen. Jeg tar meg friheten til å omformulere Øverengets oppfattelse av debatten:

«Jeg er dypt uenig i det du sier når ytringene har konsekvenser som er ødeleggende for helse og liv. Derfor vil du møte massiv motstand og kritikk fra meg. Jeg vil respektere ytringsfriheten i samfunnet vårt, men samtidig kreve at de ulike plattformene er sitt ansvar bevisst. De er ikke passive aktører når de aktivt tilbyr en plattform til ytringer som forkaster grunnleggende verdier om likeverd.

Ikke glem at internett er tilgjengelig uansett hvor mye en ønsker å skjerme barna.

Hvorfor er det greit å unngå kritiske spørsmål, unngå å konfrontere? Være seg islamister som vil kneble islam-kritikere, eller Resett-Lurås som publiserer ytringer som hetser unge mennesker, både samfunnsdebattanter og barn/ungdom som leser dette materialet med høyt skadepotensial.»

Ikke glem at internett er tilgjengelig uansett hvor mye en ønsker å skjerme barna.

Toleranse

Øverenget skriver i sin kronikk mye om toleranse og har forklart begrepet på en flott måte. Men toleransens paradoks er like viktig å ha med seg.

«Dersom vi er uinnskrenket tolerante, selv mot dem som er intolerante, dersom vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem.» (Karl Popper, filosof)

Toleranse for intoleranse kan resultere i toleransens avskaffelse.

Jeg tar meg igjen friheten til å omformulere deler av det Øverenget skriver: «Jeg er sterkt uenig i det du sier, jeg er i posisjon til å hindre deg å si det, og jeg skal gjøre mitt for å hindre deg i å spre potensielt skadelige ytringer i det offentlige rom.»

Det er viktig å skille rollene når man inviterer til debatt. Resett-Lurås kan ikke fremstilles som en ordinær redaktør fra en «vanlig» plattform. Samtidig er ikke no-platforming ideelt. Jeg nekter «å holde ut» når ytringer av ulik art aktivt bidrar til at barn og ungdom jeg som lege i psykiatrien møter, forteller meg om hvordan de ønsker å ta sitt eget liv, eller er i en alvorlig klinisk depresjon, på grunn av mobbing og trakassering.

Med bakgrunn i blant annet nettopp disse ytringene som bygger opp rundt andregjøring og oss mot dem (fiendebilder). Barnet som blir mobbet fordi det er det eneste med lys hudfarge på en barneskole på østkanten, og barnet som blir kalt terrorist på grunn av sin religion. De er virkelige. Hvordan skader ekstreme ytringer barn?

Jeg mener vi bør sette foten ned overfor ytringer som tar utgangspunkt i at et medmenneske er mindre verdt.

Barn leser artikler tilgjengelig på vanlige plattformer og kan dermed oppfatte det som noe vanlig. Barn leser det ofte ikke på samme måte som oss, og ytterliggående holdninger vil dermed kunne legitimere mobbing. Jeg mener vi bør sette foten ned overfor ytringer som tar utgangspunkt i at et medmenneske er mindre verdt. Øverenget avslutter kronikken sin med skremselspropaganda.

Vi blir ikke et nazistisk eller totalitært samfunn over natten ved at ekstremister og ekstreme ytringer ikke får klippekort inn i debattredaksjonene.

Tilbake til toleransens paradoks; vi må ikke være ubegrenset tolerante overfor intolerante mennesker.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Samfunnsdebatt