Hvem lot seg arrestere under krigen? | Irene Levin

Grimnes behandler jødene som en samlet enhet, en blokk, og på veien mister han nyansene.

I sitt svar til mitt innlegg i Aftenposten 12. desember prøver Ole Kristian Grimnes igjen å diskutere arrestasjonen av jødene uten å gå inn i det unike ved disse. Han sammenligner arrestasjonen av jødene med arrestasjonen av lærere, politifolk, offiserer og studenter.

Slike sammenligninger faller på sin egen urimelighet. Mistet lærernes pårørende sine eiendeler? Fikk offiserhustruene meldeplikt på nærmeste politistasjonen da ektefellene ble arresterte? Ble studentenes foreldre utsatt for represalier som straff for hva deres barn hadde vært med på?

I forbindelse med arrestasjonen av lærerne ble departementet bombardert med protestbrev. Så vi noe lignende når det gjaldt jødene? Listen er lang over alle de tiltak som ble satt i verk overfor jødene og med en direkte linje til Nazi-Tyskland og Nürnberglovene.

• Les Grimnes’ innlegg som startet debatten mellom ham og Levin: Den moraliserende historieskriver

De andre arresterte vendte hjem

Så å si alle fra de andre gruppearresterte som ble sendt til Tyskland, vendte hjem. Av 1166 internerte studenter døde 17. Av 773 deporterte jøder, ble 739 drept i leire. Jødene ble arrestert for noe de var og ikke for noe de hadde gjort. Det kan se ut som Grimnes prøver seg på en «objektiv» fremstilling ved å gjøre den kontekstløs. Men man kan ikke abstrahere seg bort fra det terrorregimet som ble satt i verk overfor jødene, og alle dilemmaene som norske jøder sto overfor høsten 1942.

Vi fikk ikke høre jødenes stemme

Grimnes behandler jødene som en samlet enhet, en blokk, og på veien mister han nyansene. Premisset om at jødene «lot seg arrestere», er gjennomgående. Hva vet man om de arrestertes ønske om å flykte? Ble de arrestert fordi de bare «lot det skje»? Eller var det fordi de ikke hadde kontakter eller midler?

Deres stemme fikk vi aldri høre. Men vi vet at av de rundt 50 prosent som på ulike måter kom seg over til Sverige, var det mødre som måtte gi fra seg barna til fremmede uten å vite om de fikk se dem igjen, eller barn som ble dopet bevisstløse under flukten. Eksemplene er mange og ingenting tyder på en manglende motivasjon for å komme i sikkerhet.

«Blaming the victim»-kortet

Grimnes prøver å parkere mine argumenter med «Levin trekker raskt ut «blaming the victim»-kortet ... (da) utelukker man enhver fornuftig diskusjon om årsakene til holocaust i Norge.» Det er høyst uklart hva han mener å oppnå med en slik påstand, men den hjelper ikke til å skape et konstruktivt debattklima eller reise nye spørsmål som kan bidra til kunnskapsutviklingen på området.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.