Debatt

Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap

  • Maren N. A. Lockertsen
  • Thore W. Andersen
  • Harald Hauge

Vi opplever at rammene staten og kirken setter pålegger oss å forskjellsbehandle mennesker. Imens går mennesker gråtende bort, skriver Maren N. A. Lockertsen, Thore W. Andersen og Harald Hauge. Monica Strømdahl

Bispemøtets flertall uttalte: Det finnes ingen læremessige hindre for full kirkelig aksept av homofilt samliv. Så sa de noe helt annet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter bispemøtet i uke 42 var vi mange som trodde veien var ryddet for ny og inkluderende vigselsliturgi. Det var før flertallsbiskopene søkte å «finne en løsning som er mest mulig samlende», samt å «skape liturgisk orden», og konkluderte med at Kirkemøtet bør nøye seg med å vedta inkluderende liturgi i kategorien Forbønn for borgelig inngått ekteskap .

Noen av oss sitter forvirret tilbake.

I løpet av to uker i fjor sommer samlet undertegnede inn 3.132 underskrifter under parolen «Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap!» Blant signaturene var det 205 prester. Underskriftene samt følgebrev ble oversendt Den norske kirkes samlivsetiske utvalg (Brevet kan leses på http://t.co/c8hX6k64pQ). Nå fortviler vi over at biskopene behandler kjærlighet som et hvilket som helst forhandlingskort.

Det heter at kirken rommer to syn på skeiv erfaring. I virkeligheten rommer kirken en mengde ulike syn og tilnærminger til «saken», både hva angår bibel— og kirkeforståelse. Hovedskillet går mellom dem som vil anerkjenne likekjønnet samliv som godt og rett, og dem som vil fordømme dette som synd. Biskopene forsøker å plassere seg midt imellom disse synene. Dette er et umulig prosjekt som verken den inkluderende eller den avvisende fløyen kan si seg fornøyd med. Det konservative mindretallet i bispemøtet er da heller ikke innstilt på å akseptere flertallets forslag til «samlende» løsning. Autorisert liturgi er, som kjent, lære.

Les også

Skal kirken vie homofile?

Hva lærer så kirken? Den lærer at likekjønnet samliv kan være godt og rett; ingen pålegger oss å fordømme slikt samliv som synd, verken i forkynnelse eller sjelesorg. Vi prester har rom for å be for likekjønnede par som søker kirkens forbønn. En liturgisk formalisering av forbønn tar oss dermed prinsipielt ikke lenger enn status quo:

Vi kan (allernådigst) be for par som allerede er gift, men døra til kirkelig vigsel er stengt.

For det er det dette handler om: En praksis som er diskriminerende. Det handler ikke om hvem som leser mest i Bibelen. Vi er stort sett enige om dette nå: De bibeltekster som omtaler seksuell omgang mellom personer av samme kjønn er avvisende. Paulus er avvisende. Moseloven er avvisende. Jesus er på sin side taus. Men erfaringen er ikke taus, den roper til oss at vi ikke kan nøye oss med å lytte til Paulus eller Moses.

Vi må si det som det er: Enten beskriver de noe annet enn det vi i dag kjenner som trofast homofilt samliv, eller så beskriver de rett og slett en annen virkelighet enn den vi lever i.

Homo eller hetero, utfordringen er den samme: Å leve ansvarlig og oppreist med det utgangspunktet som er oss gitt. I sin vigselspraksis holder kirken fram respekt, gjensidighet, trofasthet og forpliktelse som viktige verdier når samliv skal oppmuntres til og velsignes. Et bredt spekter av argumenter, både fornufts— og følelsesmessige grunner samt teologi, historie og erfaring, taler for at personer av samme kjønn må få full aksept og med det all mulig kirkelig velsignelse for sine samliv.

Les også

Oslo-biskopen går mot flertallet - vil fortsatt ikke vie homofile

Spørsmålet for kirken er egentlig enkelt: Kan vi velsigne likekjønnet samliv som godt, eller må vi avvise det som galt? Å anerkjenne forpliktende likekjønnet samliv, men kun når vi ikke må forestå vigsel selv, er tale med to tunger: Samlivet ditt er ok, men ikke godt nok for Gud.

Vi er mange som finner denne mellomløsningen både inkonsekvent og dobbeltmoralsk. Erfaring fra møter med mennesker i sjelesorg og andre samtaler bekrefter dette: De menneskene som føler dette på kroppen, forstår ikke hvorfor kirken holder tilbake full aksept av det den sier den anerkjenner.

Kirkens ord og kirkens handlinger henger ikke sammen, og da taler handlingene høyere enn ordene.

Det snakkes mye om at kirken står foran en mulig kirkesplittelse i denne saken. Men splittelsen er ikke en mulighet. Den er der, allerede nå, mellom det vi vil og det vi gjør. Vi opplever at rammene staten og kirken setter pålegger oss å forskjellsbehandle mennesker. Vi får tenke men ikke handle, tale men ikke berøre. Imens går mennesker gråtende bort.

Det er tid for å si i klartekst hva kirkestriden ikke handler om. Den handler for det første ikke om å tvinge noen til å handle mot sin overbevisning. Noen i kirken ønsker ikke å anerkjenne likekjønnet samliv. Ingen skal tvinges til å vie. For vår del er imidlertid situasjonen en annen: Vi nektes å kunne følge vår samvittighet. Vi vil vie, men tvinges til å si nei.

Les også

Utvalg: Flertall for å vie homofile, men ikke for samboende prester

For det andre: Nå handler det ikke om omkamp om ekteskapsloven. De viktige debattene om bioteknologi, barn, adopsjon og surrogati kan og må føres på siden av det som har med aksept av likekjønnede samliv å gjøre. Man kan godt velsigne voksne menneskers samliv, og samtidig føre kritisk dialog omkring barns situasjon. En ting skal imidlertid kirken etter vårt skjønn mene, og det så tydelig at ingen trenger være i tvil: Et barn er aldri først og fremst et problem.

Hva handler så dette om? Det handler om hva som skjer når menneskers kjærlighetsevne blir redusert til noe man kan forhandle om med teoretisk avstand. Vigselsdiskusjonen er nå blitt så betent at det tas til orde for at kirken må si fra seg vigselsretten, eller at staten må gripe inn og ta vigselsretten fra kirken.

Les også

Kirken bør frasi seg vigselsretten

Uansett dynamikk i en slik prosess, vil kirkehistoriens dom da for alltid være at kirken sluttet å vie fordi den hadde berøringsangst i møte med det skeive.

Vi ber om og håper på en annen vei ut av dette: En ny vigselsliturgi som setter oss alle i stand til å møte virkeligheten slik den faktisk er.

Bare dette kan lede oss ut av den smerten vi som kirke og som enkeltpersoner nå må leve med.

Dennedebatten er stengt for kommentarer fordi vi for øyeblikket ikke har kapasitettil å fjerne eventuelle overtramp og regelbrudd i tide.Send mailtildebatt@aftenposten.nohvis du ønsker at viskal vurdere å publisere ditt debattinnlegg om denne saken.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. NORGE

    Etter lang kamp vedtar Kirkemøtet i dag nytt vielsesritual. Den skal også kunne brukes når homofile gifter seg.

  2. NORGE

    Dropper ordene "mann", "kvinne" og "brudepar"

  3. NORGE

    Prester ønsker det avgjørende ordet

  4. DEBATT

    Jeg er kristen og homofil. Sjelesorg har hjulpet meg

  5. DEBATT

    «Grov stigmatisering av kristne fra Harald Stanghelle»

  6. KRONIKK

    Kirkens støtte til kvinner og arbeidere: 150 år for sent. I klimasaken: 75 år for sent. For homofile: 50 år.