Debatt

Innvandrer til kasse nr. 4, takk!

  • Hasina Shirzad
    Hasina Shirzad
    Journalist
Det er ikke noe galt med å jobbe som butikkmedarbeider. Problemet er at jeg ikke ønsker det, skriver Hasina Shirzad, journalist.

Har jeg mindre rett til å nå mine karrieremål fordi jeg ikke er født her?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Snart har jeg bodd i Norge i seks år. Jeg har lært å gå på ski, padle og sykle. Jeg har deltatt på julebord. Og sist, men ikke minst, jeg har lært meg norsk. Det vil si, jeg har gode nok norskkunnskaper til å fungere i dagliglivet, men ikke til å nå mine karrieremål.

Erfaringen jeg vil dele med dere, munner ut i spørsmålet: Ønsker Norge å utnytte potensialet til landets førstegenerasjonsinnvandrere?

Slik som systemet er nå, virker det som det er mer ønskelig at vi nye landsmenn, uavhengig av ervervede kvalifikasjoner, jobber som butikkmedarbeidere og spør om du trenger kvittering på litt gebrokkent norsk.

Vil bidra i samfunnet

På mange arenaer har Norge tatt i bruk smarte lokkemidler for å motivere folk til å yte sitt beste. Om du er student i Norge og fullfører studieløpet ditt, kan 40 prosent av studielånet ditt bli dekket av staten.

Har du jobbet flere dager enn du trenger i løpet av året, vil mange arbeidsplasser gi deg flere feriedager til gode senere. Disse smarte belønningene til de hardt arbeidende er ikke til stede i norskopplæringen for oss nye landsmenn.

Jeg har alltid prøvd å lære mest mulig, raskest mulig for å nå målene mine. Jeg vet at jeg er ressurssterk, og jeg vil gjerne bruke mine erfaringer og evner til å bidra i samfunnet. Dette var motivasjonen min for å ta en bachelor i journalistikk ved Universitet i Kabul og jobbe videre for drømmejobben.

Lei av å vente

Jeg fikk en stor mulighet i hjemlandet da jeg ble talskvinne for valgkommisjonen i Afghanistan. Dessverre var ikke Taliban like fornøyd med en kvinne i en så høy stilling. Noen plantet en bombe under bilen til kollegaen min og meg. Vi ble begge hardt skadet. Det var så vidt jeg overlevde. Jeg tilbrakte syv måneder på sykehus.

I frykt for et nytt angrep flyktet jeg til Norge. Da jeg kom hit, var jeg ivrig etter å få bachelorgraden min godkjent og begynne å jobbe. Jeg hadde allerede tilbrakt altfor lang tid på sykehus og var lei av å vente.

Etter å ha tatt deleksamener på Oslo Met, fikk jeg omsider godkjent graden min fra Kabul og kunne ta fatt på masterstudiet i journalistikk.

Sulten etter å komme i gang i arbeidslivet, har jeg tatt norsktimer parallelt med masterstudiene. Navs kvalifiseringsprogram dekker 3000 norsktimer, som er beregnet til å nå nivå B1.

Jeg jobbet hardt og brukte litt over halvparten av disse for å nå nivå B1. Det var fordi jeg ønsket å bevege meg videre mot nivå C1. Det er nemlig kravet for å bli journalist.

Annenrangs statsborger?

Å bli journalist er det jeg har jobbet for i snart ti år. Da Nav fortalte meg at jeg ikke får støtte til flere norsktimer, fordi jeg allerede har oppnådd nivå B1 og kan bra nok norsk til å jobbe i butikk, tenkte jeg: Har jeg mindre rett til å nå mine karrieremål fordi jeg ikke er født her? Er jeg en annenrangs statsborger?

Jeg har ikke studert i 18 år for å bli butikkmedarbeider.

Det er ikke noe galt med å jobbe som butikkmedarbeider. Problemet er at jeg ikke ønsker det. Det er et mål Nav har satt for meg. Jeg har ikke studert i 18 år for å bli butikkmedarbeider.

Da Taliban hadde makten i Afghanistan (1996-2001), gikk jeg seks kilometer hver dag til en hemmelig skole. Da jeg kom til Norge, spiste jeg billige tunfiskbokser for å spare penger til å ta toget fra asylmottaket i Larvik til Oslo og fortelle rektoren på Oslo Met hvor høyt jeg ønsket å få studere videre til master.

Jeg tok norskkurs samtidig som jeg var praktikant i Dagbladet, og senere samtidig som jeg jobbet med master. Jeg gjorde ikke alt dette for å arbeide i en butikk. Hadde jeg ønsket en slik jobb, ville ikke noen ha plantet en bombe under bilen min.

Bidra mer til samfunnet

Jeg arbeidet i butikk som tilkallingsvikar for to år siden. Arbeidet innebar at jeg måtte stå mye, og det forverret ryggskaden jeg har slitt med etter bilbomben. For meg vil det ikke bare være demotiverende, men også fysisk vanskelig å arbeide i butikk resten av livet.

Jeg risikerer å havne tilbake i sosialtjenesten. Hverken jeg eller den norske stat vil tjene på det. Om jeg derimot får støtte til å nå mine karrieremål, er jeg sikker på at jeg vil yte bedre og dermed bidra mer til samfunnet.

Systemet som oppfordrer førstegenerasjonsinnvandrere til å søke på lavtlønnede jobber, gjør meg frustrert. Ikke bare fordi det hindrer oss i å nå våre mål, men også fordi det hindrer oss i å bidra til samfunnet med vårt fulle potensial.

Jeg tror at jeg med min bakgrunn som talskvinne for valgkommisjonen i Afghanistan, som overlevende fra et attentat og som flyktning, vil kunne berike Norge mer som journalist, enn som en litt småirritert butikkmedarbeider.

Språkhjelp: Anna Oftedal

Les også

Reportasje fra A-magasinet: Hvor lang tid tar det å starte et nytt liv i Norge? Hasina ga seg selv 30 dager. Så møtte hun veggen.


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Integrering
  2. Nav
  3. Norge