Debatt

Forlagets ansvar

  • Carl-erik Grimstad

Er bokpublisister på vei til å innta rollen som mikrofonstativ for høyrøstede intimavsløringer begått i forfatterens navn?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Knausgård. NRK P2s gripende dokumentar om Karl Ove Knausgårds ekskone Tonje Aursland («Tonjes versjon») reiser et alvorlig spørsmål vedrørende forlagsredaktørens ansvar. I en sekvens av programmet avslørte ekskonen at Oktobers forlagssjef Geir Berdahl ikke hadde hatt kontroll på flere viktige sider ved utgivelsen av Min kamp. Hvis dette er riktige påstander, har forlaget, som til nå har unndratt seg debatt om mammutprosjektet, et alvorlig forklaringsproblem.

Aursland hadde hørt Berdahl si, blant annet på Dagsrevyen, at alle involverte hadde fått lese Knausgårds manus og godkjent det. Dette var ikke riktig. I alle fall hadde Aursland selv, den som i bind 2 av romanen hadde størst grunn til å føle seg krenket, hverken lest eller godkjent det. Knausgård hadde sogar bedt henne om ikke å lese det. Da hun, blant annet etter et stadig press fra mange journalister, etter hvert nærmest ble tvunget til å sette seg inn i bokens innhold, skrev hun, «i affekt» en e-post til Knausgårds forlegger og fikk svar et par dager senere. Berdahl kan fortelle at henvendelsen hadde «gått inn på ham», men at han ikke hadde hatt noe med hvem som hadde fått lese manus, det var det bare forfatteren som hadde kontroll på.

Her er etter mitt syn Berdahl ute å kjøre. Én side av dette er av juridisk karakter. For hadde Tonje Aursland gått til sak mot forfatteren, ville forleggeren ikke kunne ha unndratt seg erstatningsansvar, kanskje til og med straffansvar.

Etiske overskridelser.

Men den verste siden av saken er selvsagt den moralske. Berdahls beklagelse føyer seg på sett og vis inn i en endeløs rekke med unnskyldninger og angerbekjennelser som ser ut til å være Knausgårds eneste forsvar for de etiske overskridelsene som han begår i sin utlevering av andre mennesker. Det beklages og beklages uten at det får noen som helst påviselige konsekvenser hverken for status eller berømmelse. Forfatteren innrømmer til og med at «det ligger et aldri så lite element her av å utnytte andre mennesker». Og overfor en amerikansk publisist skal han også ha uttalt at han har «solgt seg til djevelen». «Hensynsløs, men med fryktelig dårlig samvittighet», som det uttrykkes i sluttsatsen til «Tonjes versjon», en karakteristikk som også må ramme forleggeren. Ja, det skulle ikke forundre oss om det til og med felles en tåre, både på forlagskontor og i dikterhulen, over det man har påført andre av smerte. Mens de mellom gråtetoktene sjekker bankkontoen.

Og det kan synes nødvendig å stille spørsmålet: Er bokpublisister på vei til å innta rollen som mikrofonstativ for høyrøstede intimavsløringer begått i forfatterens navn? Føler de ikke lenger ansvar for å ettergå dem de stiller trykksverte til rådighet for? Er anger i ferd med å erstatte den moralske ryggraden?

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Hvor vanskelig kan det være, Gyldendal?

  2. KULTUR

    Ingunn Økland svarer sine kritikere i Hjorth-debatten

  3. KULTUR

    – Den første norske doktoravhandlingen om «Min kamp» er tvilsomme saker

  4. KULTUR

    Litteraturen er på villspor

  5. KRONIKK

    Hva betyr såkalt virkelighetslitteratur? | Erling E. Guldbrandsen

  6. DEBATT

    Kunsten må være fri, men vi skal ikke glemme litteraturens ofre | Helene Uri