Debatt

Endelig følte jeg at jeg strakk til som lærer

  • Marie Aakrann
    Marie Aakrann
    Lektor

Ikke alt med pandemien har vært negativt. Med rødt nivå har vi hatt halvparten så mange elever i klassen, skriver lærer Marie Aakrann. Foto: Gorm Kallestad/NTB

Hvis vi skal ta med oss én lærdom fra dette året, er det behovet for mindre klasser.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er lærer på en ungdomsskole i Oslo. Vi vet at pandemien har ført til mindre læring, mer ensomhet og økte sosiale og faglige forskjeller. Men ikke alt har vært negativt. Jeg opplever også at miljøet i klassen er bedre, at elevene deltar mer i klassesamtalene, og at jeg er mer tålmodig enn før. Elevene jeg ofte kom i konflikt med, har jeg dessuten lært å bli glad i. Hvordan kan dette ha seg?

Forklaringen er ganske enkel: Med rødt nivå har vi hatt halvparten så mange elever i klassen. Tre elevtyper illustrerer forandringen på en god måte. Obs: Navn og andre kjennetegn er endret slik at ingen enkeltelever er gjenkjennbare.

Den sjenerte blir usynlig

«Kristian» stirrer oftest ned i gulvet og beveger seg sakte og usikkert gjennom klasserommet. Man hører knapt hva han sier når han en sjelden gang våger å åpne munnen. I store klasser blir de mest sjenerte elevene lett usynlige i mengden, men med 15 i klassen er det annerledes.

Lunsjene er ikke like ensomme, skoleturene ikke like skumle

Lunsjene er ikke like ensomme, skoleturene ikke like skumle. Med litt hjelp er han på vei til å finne sin plass i klassen, og det nervøse uttrykket i ansiktet blir oftere erstattet av et bredt smil og en spontan latter.

Tusen spørsmål

«Linnea» har en ustoppelig nysgjerrighet. Hun har alltid tusen spørsmål på lager, men i en klasse med 30 elever får hun i beste fall svar på et par av dem.

«Godt spørsmål, det må vi snakke mer om senere» er ord hun kjenner litt for godt. Alle er enige i at elever lærer best når undervisningen tar utgangspunkt i deres egen verden. Men hvordan skal man få til dette i et klasserom med 30 elever?

Langt flere elever tør å delta, undre seg og si hva de mener

Når vi bare er 15, har vi tid til å dvele ved «Linneas» spørsmål, og nysgjerrigheten smitter. Langt flere elever tør å delta, undre seg og si hva de mener.

For mye teori

«Emil» har mange interesser og talenter, men har aldri trivdes særlig godt på skolen. Oppgavene er så teoretiske og vanskelige å forstå, synes han. Derfor sitter han og stirrer tomt ut i luften eller finner på noe tull med kameratene sine.

Det siste året har jeg derimot sett en annen «Emil». En gutt med to våkne, nysgjerrige øyne og med større selvtillit. Jeg tror forandringen skyldes at han føler seg mer sett enn tidligere.

Med 15 elever i klassen har jeg hatt tid og overskudd til å bli kjent med «Emil», til å høre om interessene og drømmene hans. Resultatet er ikke bare en tettere relasjon og bedre trivsel, men også mer læring.

En øyeåpner for norsk skole

Alt i alt har pandemien ført til mindre læring, mer ensomhet og større forskjeller. Samtidig har den vært en øyeåpner for norsk skole.

Viktigere enn noe annet er det å føle at man strekker til i jobben. Det gjør man ikke med dagens klassestørrelse.

Hvis vi skal ta med oss én lærdom fra dette året, er det behovet for mindre klasser, der læreren faktisk har mulighet til å se hver enkelt elev. Det vil ikke bare være en fordel for elevenes trivsel og læring, jeg tror også det kan bremse det store frafallet blant lærere.

Hvis vi vil gjøre læreryrket attraktivt, er det ikke nok å styrke utdanningen eller heve lønnen. Viktigere enn noe annet er det å føle at man strekker til i jobben. Det gjør man ikke med dagens klassestørrelse.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Pandemien kan øke forskjellene mellom barn i Norge

  2. Vaksiner lærerstanden nå – og senest innen skolestart

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Skole og utdanning
  3. Koronaviruset