Debatt

Kort sagt, mandag 7. juni

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Koronavirusets opprinnelse. Ufrivillig barnløshet. Kåre Willoch og Oljefondet. Ruter, Deichman og Operaen. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Manipulasjon og politikk i pandemidebatten

Teorien om at sars-cov-2-viruset var lekket fra Wuhan Institute of Virology (WIV), ble raskt diskreditert i store deler av forskningsverdenen og mediene som «konspirasjonsteori». En vesentlig årsak til dette var en mediekampanje i vitenskapelige tidsskrifter som The Lancet. Brev ble publisert som var signert av forskere som bastant fastslo at pandemiviruset var oppstått naturlig, og at «lab leak»-teorien kun var «konspirasjon». Kampanjen var orkestrert av forskere med betydelige interesser i virksomheten ved WIV, men man erklærte likevel «no competing interest» – noe som er en forskningsetisk tvilsom påstand.

Den dogmatiske avfeiingen av «lab leak»-teorien – uten dokumentasjon mot denne eller for den påståtte konsensusteorien – overbeviste store deler av forskerverdenen til tross for at argumentasjonsformen var dypt uvitenskapelig. Brevet i The Lancet hadde en truende tone som kan ha virket intimiderende på kritiske forskere. Mange forskeres skepsis til Donald Trump har nok også svekket troen på «lab leak»-teorien, siden han satset på denne.

Også mediene aksepterte påstanden om at «lab leak»-teorien var en konspirasjonsteori. Både fiendtligheten mot Trump og uprofesjonell forskningsjournalistikk, som blant annet preger norske medier, har trolig hindret en objektiv tilnærming til debatten om pandemivirusets opprinnelse.

Vinden har nå snudd, både i forskerkretser og i mediene. Denne historien gir foruroligende perspektiver utover pandemien. Både forskersamfunnet og mediene – institusjoner som skal målbære kritisk tenkning og åpenhet for ulike perspektiver – har her sviktet som følge av manipulasjon og politiske bihensyn. Kan ikke dette skje igjen på andre viktige områder?

Stig S. Frøland, professor og spesialist i infeksjonssykdommer


Ufrivillig barnløshet, lykke og angivelige myter

I en artikkel i Aftenposten 29. april slår selve overskriften fast at det er en myte at man blir lykkeligere av å få barn. «Lykkeforsker» Thomas Hansen slår fast at barn ikke har noe å si for livskvaliteten, fordi de ikke beskytter mot depresjon eller andre «lykketyver», som dårlig søvn, utfordringer for parforholdet, tidsklemme og en generell lav «lykkefølelse». Artikkelens påstander mangler flere betydningsfulle dimensjoner.

I tillegg konstaterer psykolog og samlivsterapeut Frode Thuen i en artikkel i Psykologisk.no at den aktuelle forskningen viser at bare 15–20 prosent av dem som ble foreldre, opplevde redusert livskvalitet, men at den er så drastisk at gjennomsnittet for alle foreldre trekkes ned.

Hansens perspektiv på barnløshet og foreldreskap oppleves overforenklet og som en underkommunikasjon av den smerten mange ufrivillig barnløse opplever, på kort og lang sikt. Å redusere denne smerten til «en seiglivet myte» eller en konsekvens av et samfunn som «skjønnmaler foreldrelivet», er virkelighetsfjernt.

Hansen synes ikke å finne rom for eksistensielle perspektiver som opplevelse av mening, sammenheng og identitet. Internasjonal forskning sammenligner ufrivillig barnløshet med å få en kreftdiagnose når det gjelder faren for psykiske reaksjoner. For kvinner kan det ramme selvfølelse og identitet på en måte som gir risiko for psykiske symptomer som depresjon og angst.

Hansen sier det er behov for en mer nyansert forståelse av det å ha barn. Vi mener det er et behov for en mer nyansert forståelse av hva det vil si ikke å ha barn.

Ufrivillig barnløshet handler om en følelse av annerledeshet og skam, ja, men først og fremst handler det om sorg. For mange er det en bunnløs sorg. At barnløse kan få god livskvalitet, sier lite om hvor mye det krever av mange for å oppnå det. Artikkelen skaper nye myter og gir en tabloid fremstilling av et viktig og alvorlig tema. Skal man opplyse om ufrivillig barnløshet, bør det ikke overlates til forenklet lykkeforskning.

Hildegun Sarita Selle, psykologspesialist og Hilde Merete Haug, filmskaper og sosiolog


Kåre Willoch og Oljefondet

«Ideen om et oljefond har røtter tilbake på 1980-tallet», skriver Aftenposten 31. mai. Det er riktig, men det artikkelen ikke nevner,

er at uten engasjementet fra Kåre Willoch kunne ideen om et oljefond ha blitt kvalt før den så dagens lys.

Willoch-regjeringen som inntok regjeringskontorene i 1981, så konturene av en oljeavhengig stat og nedsatte det såkalte Tempo-utvalget ledet av Hermod Skånland. Mandatet var blant annet å utrede en fondskonstruksjon for å kunne frikoble inntjeningen av oljeinntekter og forbruket av dem. Overraskende for mange mente Skånland-utvalget at tanken om et oljefond var urealistisk.

Under arbeidet med Langtidsprogrammet til den utvidede Willoch-regjeringen i 1985 viste det seg at også Finansdepartementet, som var sekretær for stortingsmeldingen, var motstander av å utrede spørsmålet videre. Finansdepartementet mente, på linje med Skånland-utvalget, at et synlig fond ville friste politikerne til å bruke enda mer penger til gode formål.

Vi som jobbet med saken politisk, fikk avgjørende støtte fra finansminister Rolf Presthus og fra statsministeren. Anbefaler «en fondsordning som kan fremme en fast linje ved bruk av oljeinntektene», skrev statsministeren på diskusjonsnotatet om saken i mars 1985. Fem år senere, under Høyres finansminister Arne Skauge, ble Oljefondet opprettet.

Terje Osmundsen, tidligere personlig rådgiver for statsminister Kåre Willoch (H)


Ruter kjører forbi Deichman og Operaen

I det lange strekket gjennom Dronning Eufemias gate kjører busser og trikker i begge retninger uten en eneste holdeplass. Den store publikumstilstrømningen i dette området må vel ha vært med i beregningen da Ruter for mange år siden skulle legge mange av sine ruter nettopp gjennom dette nye strøket. Så hvordan kunne etaten unngå å legge en egnet holdeplass nettopp her?

For eldre og folk som er dårlige til bens, er det en uoverkommelig avstand å ta seg frem fra holdeplassene på Jernbanetorget til Deichman Bjørvika eller Den Norske Opera. Under vanskelige vær- og føreforhold er det en utrivelig strekning for enhver fotgjenger. Det må være en kommunal oppgave å se til at så betydelige institusjoner som Deichman og Operaen er lett tilgjengelige for alle. Snart kommer Munchmuseet i samme strøk.

Per Tofte, Oslo

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Koronaviruset
  3. Barnløshet
  4. Oljefondet
  5. Kåre Willoch
  6. Ruter