Debatt

Kort sagt, tirsdag 11. mai

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Studentboliger som «bruk og kast». Kjønnskorrigerende behandling. Spillpolitikk. Feil i bildetekst. Narkotika og straffansvar. Fastlegeordningen. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Studentboliger som «bruk og kast»

Satsingen på studentboliger handler om å skaffe studenter en rimelig bolig, et viktig utdanningspolitisk virkemiddel for lik rett til utdanning. Skal dette ha effekt, må antall studentboliger økes. Da kan vi ikke bare øke antall nye boliger, men også sikre at vi ikke mister dem vi allerede har.

Studentboligene er bygget, eid og driftet av studentsamskipnadene på vegne av staten. Samskipnadene er studentstyrte og skal sørge for gode velferdstilbud til studenter.

Støtten de får til å bygge nye studentboliger, er viktig for å sikre at det bygges flere boliger. Utfordringen er at boligene som ble bygget på 60-70-tallet, er utgått på dato. De trenger oppgradering for å møte dagens standard for blant annet ventilasjon, rør og avløp, og ikke minst energieffektivitet. Dette får ikke samskipnadene støtte til. Alternativet er at studentene betaler prisen.

Dagens praksis bygger opp under et «bruk og kast-samfunn». Tilskuddsordningen gir incentiver for å selge unna gamle studentboliger for å bygge nye andre steder, heller enn å oppgradere de boligene de allerede har.

Å rive de gamle og bygge nye utløser støtte. Dette er problematisk. Det er stort behov for studentboliger. Vi trenger både å bygge nye studentboliger og unngå å miste de boligene som er bygget fra før.

La studentsamskipnadene oppgradere sine gamle boliger ved å inkludere oppgradering i tilskuddsordningen for studentboliger.

Håvard Rørtveit, politisk nestleder, Høyres Studenterforening i Bergen


Kjønn på barnets premisser

Flere og flere unge ønsker å skifte kjønn, men ingen vet hvorfor. Mange krever at denne behandlingen, som er umulig å reversere, skal bli lettere å få. Selv om vi hører historier om de som angrer.

Noen barn har vanskelig for å identifisere seg med sitt eget biologiske kjønn. Av omsorg for disse barna vil vi ha mer forskning. Alle må bli møtt med respekt for egen identitet og grenser.

Kjønnsskifte på feil premisser er alvorlig. Operasjoner kan være permanente og livsendrende. Hormonbehandling gir varige endringer.

Hver historie om en som angrer, er alvorlig. Derfor er det viktig å bruke tid. Myndighetsalder må være aldersgrense for å avgjøre behandling på egen hånd. Som barnets viktigste støttespiller bør avgjørelsen kun tas hvis foreldre/foresatte samtykker før myndighetsalder.

Vi tar barns kjønnsidentitet på alvor. Barn som opplever kjønnsinkongruens, må møtes med god kunnskap og det beste behandlingstilbudet. Alle må få være barn frem til myndighetsalder.

Hans Fredrik Grøvan, parlamentarisk leder, KrF


Fakta i spillpolitikken

Kulturminister Abid Rajas (V) påstander om at man har kontroll over spillmarkedet, bekrefter at debatten om dagens regulering baserer seg på følelser, ikke fakta. Faktum er at veksten i spillmarkedet foregår på nett, og antall problemspillere øker. Det er åpenbart at dagens modell ikke virker.

Han hevder at utenlandske selskaper velger profitt fremfor ansvarlighet, og vil ikke forholde seg til streng regulering. Grunnpilaren i Kindred er ansvarlighet. Vi har et mål om null inntekter fra problemspillere innen 2023. Vi har også underlagt oss strenge lisenskrav blant annet i Sverige.

Der er 85 prosent av omsetningen nå underlagt felles regler med strenge ansvarlighetstiltak. Myndigheter konkluderer selv med at kontrollen over markedet har økt siden 2019, da en stadig større andel av spill foregår hos aktører med lisens. Dette har gitt myndighetene bedre verktøy for å bekjempe problemspill, noe som fungerer.

Vi inviterer Raja til en åpen og faktabasert dialog for å sikre et ansvarlig spillmarked.

Rolf Sims, Kindred Group, tidligere seniorrådgiver i Kulturdepartementet


Våpeneksport og ryktespredning

Det kan være betimelig at Aftenposten tar opp norsk våpeneksport til krigssoner der bruken er ukontrollerbar. Den privatpraktiserende nedgraderingen av dokumenter blir en annen sak.

Men avisen må stille kvalitetskrav, og den må avstå fra de facto ryktespredning ved bildetekster som «Det er ikke mulig å fastslå om det konkrete våpenet vi ser her er forsvarsmateriell som stammer fra Norge.» Slik tekst ble brukt til to bilder 3. mai. På side fire av en soldat med et Kalasjnikov-gevær, verdens mest brukte og lettest identifiserbare våpen, og på side åtte av et eks-sovjetisk DShK (Degtyarev Shpagin) maskingevær i kaliber 12, 7 mm, produsert i 1938–80.

Eks-sovjetiske og russiske 12,7 mm-våpen kan ikke bruke norsk 12,7 mm-ammunisjon, fordi patronhylsene er 8 mm lengre enn norske hylser. En bildetekst 6. mai, side fire, gjelder et eks-sovjetisk PK maskingevær, produsert fra 1964 og trolig frem til i dag, i kaliber 7,62 mm. Våpenet kan ikke bruke norsk 7, 62 mm-ammunisjon, fordi de russiske patronhylsene er 3 mm lengre og har en «krave» som norske hylser ikke har.

John Berg, major (R), forsvarsanalytiker


Narkotika og straffansvar

Det strider mot Grunnlovens likhetsprinsipp å avkriminalisere bruk og besittelse til egen bruk av narkotika for tungt avhengige misbrukere, mens det fortsatt skal være straffbart for såkalt rekreasjonsbrukere, mener professor Alf Petter Høgberg og advokat John Christian Elden (H) i en kronikk i Aftenposten. Andre jurister har hevdet det samme. Jeg ser det annerledes.

Den store hovedregel må være at alle som gjør seg skyldige i en straffbar handling, er ansvarlige på lik linje. Det vil for eksempel være i strid med likhetsprinsippet om bønder i Skjåk unntas for ansvar for forurensningskriminalitet.

Et av vilkårene for ansvar er at lovbryteren ikke er utilregnelig (med massive psykiske avvik). Da er man uten ansvar for enhver straffbar handling. Dette er selvsagt intet brudd på likhetsprinsippet. Og det er klare paralleller mellom det å være utilregnelig og å være tungt avhengig av narkotika og derfor sikre seg stoff til egen bruk.

En rusavhengig person kan ikke klandres for at han bruker stoff. Han vil også bli definert som «syk» i norsk medisin og vil ikke la seg motivere av en trussel om straffansvar. Jeg ser det slik at denne personen mangler skyldevne for egen bruk av stoff, men er ansvarlig for alle andre typer straffbare handlinger.

Annerledes er situasjonen for personer som «fester» med narkotika i helgene, uten at stoffet har tatt kontroll over deres liv. Her er også faren stor for nyrekruttering til stoff blant yngre personer. Straffansvaret har nok en viss avskrekkende effekt, i alle fall hvis politiets forfølgning ikke er for slapp.

Over tid vil sannsynligvis straffansvaret også ha en normdannende virkning. Og straffbarheten er et viktig hjelpemiddel i politiets forebyggende arbeid blant ungdom. Det er derfor god grunn til å skille mellom disse to hovedgruppene i spørsmålet om avkriminalisering.

Grunnloven kan ikke hindre Stortinget i å vedta en slik lovreform. Det vil være en stor gråsone og krevende å utforme straffebudet som skal skille mellom gruppene, men umulig er det ikke.

Georg Fredrik Rieber-Mohn, tidligere høyesterettsdommer


Fastlegeordningen må reddes

Fastlege Bjørg Bakke skriver i Aftenposten 6. mai at fastlegeordningen er under avvikling. Jeg skulle ønske jeg kunne si hun tar helt feil.

Fastlegeordningen er viktig for innbyggerne, kommunene og folkehelsen. Vi er altså enig med Bakke i at vi trenger fastlegeordningen. Men om vi skal klare det, trengs endringer. Og for å få tilstrekkelige endringer trengs grep fra Storting og regjering.

Ordningen er under press av flere årsaker:

  • Fastlegene har fått større arbeidsmengde pr. pasient
  • Leger i dag ønsker seg en annen arbeidshverdag enn før
  • Flere vil være ansatt i kommunene fremfor næringsdrivende

Måten staten finansierer ordningen på, tar ikke nok høyde for disse endringene. Resultatet er at mange fastleger er overarbeidet, at flere kommuner mangler fastleger og at kommunene subsidierer ordningen med en halv milliard i året, selv om ordningen er ment å være fullfinansiert.

Bakke mener utfordringene kan løses med kortere pasiententlister og flere fastleger. Vi mener bildet er mer sammensatt. For det er store variasjoner i Norge. I en liten kommune kan pasientgrunnlaget for fastlegen være på 500–600 innbyggere. I en stor bykommune kan det være over 1500.

Bakke mener også mer penger kan redde fastlegeordningen. Regjeringens handlingsplan gir 1,6 milliarder ekstra til ordningen over fire år. I tillegg bruker kommunene en halv milliard årlig. Det var aldri meningen. Det trengs åpenbart mer penger inn i ordningen, men de kan ikke komme fra kommunene. De må komme fra staten, selv om vi ikke tror penger alene er løsningen.

Å finne en løsning på fastlegeordningen er vanskelig. Vi trenger en ny organisering av legevakt. Det må skapes gode rammevilkår for faglig fellesskap og utdanning.

Det må bli enklere for kommunene å omgjøre fra næringsdrift til fast ansettelse dersom det er det som må til for at innbyggerne skal ha trygg og god tilgang til lege. Og finansieringssystemet må endres.

Det haster uansett å finne de riktige tiltakene. Her har regjeringen en jobb å gjøre.

Bjørn Arild Gram, styreleder, KS


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Boligpolitikk
  2. Student
  3. Kjønn
  4. LHBT