Debatt

Kort sagt 5. november

Dagens korte debattinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter min mening behøver ikke en viss begrensning i retten til å gjennomføre streiker som i sterk grad går utover uskyldig tredjepart, erstattes med noe annet, skriver Kristin Clemet. Foto: Thomas Olsen

Streikebegrensning trenger ikke erstattes av noe annet

Enkelte har tolket min kommentar i Aftenposten 30. oktober om streik i offentlig sektor som en stillingtagen i de to avsluttede streikene blant lokomotivførere og sykehusleger. Slik var kommentaren ikke ment.
Streikene gjorde temaet aktuelt, men forslaget jeg fremmet, stammer fra et Civita-notat fra 2014.

Jeg har fått mange reaksjoner på kommentarer. Mange er enig med meg og gir uttrykk for at de ikke helt har forstått eller tenkt over forskjellen på streiker i offentlig og privat sektor. Men mange er også uenig. Et spørsmål som går igjen, og som også foretakstillitsvalgt Jan-Henrik Opsahl stiller i Aftenposten 2. november, er hva som skal erstatte streikeretten, hvis den skal begrenses.

Etter min mening behøver ikke en viss begrensning i retten til å gjennomføre streiker som i sterk grad går utover uskyldig tredjepart, erstattes med noe annet.

Streikeretten er vid i Norge, sammenlignet med de fleste andre land. Men også i Norge er streikeretten begrenset av tariffavtaler og lov. Noen streiker er lovlige, mens andre er ulovlige.

Dersom man innfører et proporsjonalitetsprinsipp for streiker i offentlig sektor, vil dette bli en ekstra bestemmelse som skjelner lovlige fra ulovlige streiker. Det vil si at det må være et rimelig forhold mellom streikens virkning for tredjeparter og streikens stridstema for at den skal være lovlig.

Hvorvidt en streik da er ulovlig, blir, som nå, et rettslig spørsmål, som må avgjøres av Arbeidsretten eller domstolen.

Kristin Clemet, leder, Civita

Hvem er en barneraner?

Aftenpostens anmeldelse av min film Barneraneren hevder at jeg usynliggjør ofrene og forherliger de kriminelle ungdommene. Det kan ikke stå uimotsagt.

Filmen følger et ungdomsmiljø som utførte en rekke ran i Groruddalen for noen år tilbake. Filmen er subjektiv, ved at handlingen følger en av de tiltale, hovedpersonen Noah. Men den er ikke ensidig: Tre av de tiltalte i saken, offer, politi, konfliktråd og lokalmiljø spiller i filmen.

På samme måte som jeg lot albanere og serbere møtes og konfronteres i min film Reunion, lot jeg offer og raner møtes her. At offeret deltok i rekonstruksjonen, var viktig for integriteten til hele prosjektet.

Snarere enn at filmen har søkelys bare på ranerne, synliggjør den det arbeid som gjøres her til lands av politi, konfliktråd og skoler for å gi ungdommer håp og få dem på rett kjøl. Mediene som dekket barneranersaken ga et fryktskapende bilde av ungdommene som ble en karikatur. Men når vi skal prøve å få ungdom til å ville endre sitt liv, nytter det ikke å jobbe med en karikatur, da må vi vite hvem de er.

Jon Haukeland, regissør

Kan legitimere uheldig maktbruk overfor små barn

Makt og tvang i barnehagen er belyst i Aftenposten med førstesideoppslag 17. oktober. Fylkesmannen i Vestfold ønsker en veileder fra Utdanningsdirektoratet. Vi vil hevde at det er mer nærliggende å fjerne de adferdsregulerende programmene som selges til mange kommuner.

Programmer som ART, Være Sammen, PMTO, PALS, Steg for steg og De utrolige årene (DUÅ) kan legitimere uheldig maktbruk overfor små barn.

I boken om DUÅ sies det at «hensiktsmessig barneadferd» kan oppnås gjennom ignorering, timeout og straff, også omtalt som «logiske konsekvenser». Det som skal unngås, er ulydighet, krangling, raserianfall, lyving, sutring, surmuling og skriking.

Det er alltid barnet som er problemet. Om PMTO sies det slik på Atferdssenterets nettside: «Barnets symptomer utspiller seg ofte i form av konstant opposisjon, med liten vilje til samarbeid, mangelfull sinnekontroll, uvanlig stor trassighet og svake sosiale ferdigheter.»

Programmene selges som forebygging mot alt som kan tenkes å gå galt i fremtiden. Lars Løvlie kaller denne form for forebygging en forkjøpskrig mot problemer som ennå ikke har oppstått, og mot regelbrudd som knapt er tenkt på. Han hevder at med PALS har Atferdssenteret skapt en evighetsmaskin som næres av barns overtredelser. Dermed kan det være vanskelig å si opp avtaler. Men umulig er det ikke.

Solveig Østrem, professor i pedagogikk, Avdeling for pedagogikk og sosialfag, og Marit Pettersvold, førsteamanuensis i sosiologi, Høgskolen i Sørøst-Norge

Les også

  1. På en søndag: Streikeretten i det offentlige bør begrenses | Kristin Clemet

Les mer om

  1. Debatt