Debatt

Hva vil vi med Svalbard? | Per Arne Totland

  • Per Arne Totland, forfatter

Svalbard er Norges utenrikspolitiske akilleshæl. Derfor bør svalbarddebatten i Stortinget handle om hva vi ønsker å oppnå og hvordan suvereniteten kan forsvares. Berit Roald

Den norske svalbardpolitikken hviler på trygg folkerettslig grunn. Men i Europa har vi ferske eksempler på at maktpolitikk spiser folkerett til frokost.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I høst skal Stortinget diskutere svalbardpolitikken. Svalbards internasjonale betydning er større enn noen gang, samtidig som Norge står alene i viktige svalbardspørsmål. Likevel uteblir de viktigste spørsmålene i den politiske debatten.
Allerede da den første Svalbardmeldingen kom i 1975, ble de vanskeligste spørsmålene med hensikt feid under teppet. Slik har det vært siden, til tross for at det er blitt stadig tydeligere at Svalbard er Norges utenrikspolitiske akilleshæl.

Per Arne Totland, forfatter og bedriftsrådgiver Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

I Arktis smelter isen og nordområdenes geopolitiske betydning øker. Enorme ressurser blir tilgjengelige, og toppen av jordkloden vil åpne seg for skipsfart, fiske og fangst, utvinning av olje, gass og mineraler og annen næringsvirksomhet. I tillegg kommer den sikkerhetspolitiske dimensjonen, i en verden med dyp mistro mellom Russland og Vesten og hvor det rustes opp militært i nord.

Norge alene mot verden

Svalbard er sentrum i det nye Arktis. Dersom man slår en sirkel rundt jorden omtrent så langt nord som Bjørnøya, dekker sirkelen en betydelig del av jordas overflate. Her er det bare ett sted med en kommersiell havn, en sivil flyplass, sykehus, redningstjeneste og bredbånd til resten av verden. Det er Longyearbyen.

Svalbardtraktaten representerer en åpen dør til Arktis. Det eneste kravet for dem som ønsker å benytte døren, er at de er hjemmehørende i en stat som har undertegnet traktaten. 43 land har gjort dette, senest Nord-Korea i januar i år.
Når svalbardpolitikken nå skal drøftes, skjer det mens Norge står alene mot verden. Det norske synet er at Svalbardtraktaten kun gjelder på øyene og innenfor territorialgrensen, og at den økonomiske sonen og kontinentalsokkelen omkring Svalbard er rent norsk og ikke omfattes av traktaten. Både USA, Storbritannia, EU og Russland har i ulik grad reservert seg mot dette synet. Russland har gått langt i sine protester. Våre allierte har inntil videre valgt å holde borgfred i, selv om misnøyen med norsk politikk av og til kommer til syne.

Les også

Det sårbare Svalbard | Per Anders Madsen

Norges posisjon er sårbar

I en tid hvor nordområdene og Svalbards betydning blir viktigere, er det forbausende at ikke dette blir løftet opp og debattert åpent. Norges posisjon omkring Svalbard er sårbar, det hjelper ikke at vi blir forsikret om at den norske svalbardpolitikken hviler på trygg folkerettslig grunn. I Europa har vi ferske eksempler på at maktpolitikk spiser folkerett til frokost.
Derfor bør den svalbarddebatten i Stortinget handle om hva vi ønsker å oppnå og hvordan suvereniteten kan forsvares. Debatten bør gå dypere enn å slutte seg til offisielle målsettinger for svalbardpolitikken, som er å være flink til å forvalte, sikre bosetting, bidra til stabilitet i nord og ellers sitte stille i båten.

Det internasjonale presset om Svalbard vil trolig øke fremover, parallelt med at det potensialet området har for Norge blir større. Da må vi stille oss de grunnleggende spørsmålene: Hva vil vi egentlig med Svalbard? Og hvilken beredskap skal vi ha for å forsvare oss mot presset?

Strategi og beredskap

Gjennom fem svalbardmeldinger siden 1975 går det en rød tråd. Man kan si at svalbardpolitikken har gått fra usikkerhet til selvsikkerhet. Formuleringene i meldingene viser at traktatens bestemmelse om likebehandling av borgere og selskaper fra land som har undertegnet traktaten blir tolket gradvis snevrere fra melding til melding, mens traktatens militærbestemmelse over tid tolkes stadig mer utvidende. Gjennom dette er Norges handlingsrom umerkelig blitt større, og traktatlandenes formelle rettigheter på Svalbard tilsvarende begrenset. Det siste uttrykket for norsk selvsikkerhet er tildelingen av letelisenser inne i det omstridte havområdet.
Selv om Norge har folkeretten på sin side, er dette politikk. Mens noen vil hevde at utviklingen i svalbardpolitikken er en sterk norsk markering, vil andre mene at det provoseres unødig. Uansett er Norge på vei mot potensielt store konflikter. Det krever en strategi og en beredskap. Da er det underlig at den svalbardmeldingen Stortinget skal behandle ikke inneholder noen av delene.

Artikkelforfatteren er i høst aktuell med boken Kaldfront Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år.

  1. Les også

    Dilemmaet på Svalbard | Ole Magnus Rapp

Les mer om

  1. Folkeretten
  2. Svalbard
  3. Russland
  4. Utenrikspolitikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Strammere grep på Svalbard | Per Anders Madsen

  2. VERDEN

    Slik skaper Russland Svalbard-nervøsitet: – Har startet en propagandakampanje mot Norge, sier ekspert.

  3. VERDEN

    Russland utfordrer Norge. Her er årsakene til at Norge går så stille i dørene.

  4. DEBATT

    Kampen om Arktis står mellom bruk og vern | Liv Monica Stubholt

  5. VERDEN

    Dette er grunnene til at Norges Svalbard-politikk er så omstridt

  6. KRONIKK

    Svalbard kan komme i spill