Norge er ikke lenger et menneskerettslig fyrtårn! | Geir Kjell Andersland
Nå er vi ikke lenger noe forbilde. Snarere fremstår Norge ved flere tilfeller som en bremsekloss.
Aftenpostens Asia-korrespondent Jørgen Lohne har 26. juli en tankevekkende artikkel om hvordan Kina knebler sine menneskerettighetsforkjempere. Nå kan man neppe vente seg noe annet fra et diktatur som Kina.
Desto verre er det da hvor lett spill Kina får fordi verden for øvrig, herunder Norge, ikke synes å bry seg. En slik observasjon står i grell kontrast til statsminister Erna Solbergs uttalelse tidligere i sommer om at Norge fortsatt skal være «et fyrverkeri for menneskerettigheter».
Som ambisjon er uttalelsen prisverdig. Som virkelighetsbeskrivelse er den dessverre misvisende. Norge har hatt et godt omdømme som pådriver i arbeidet for menneskerettigheter, særlig for barns rettigheter. Men vi er ikke lenger noe forbilde, langt mindre noe fyrverkeri, på dette feltet.
Norge har de siste årene ved flere anledninger snarere fremstått som en bremsekloss eller motspiller. Her er noen eksempler:
• Norges servile forhold til et autoritært Kina, som omtalt i Lohnes kommentar.
Regjeringens unnfallende og pinlige opptreden vedrørende nobelprisvinneren Liu Xiaobos tragiske skjebne var dessverre ingen engangsforeteelse. Tvert imot var dette en trist reprise av den ynkelige holdning stortingspresident Olemic Thommessen viste da han ikke ville møte Dalai Lama på besøk i Norge av frykt for å irritere Kina.
• Norges behandling av mindreårige asylsøkere, særlig gruppen mellom 15-18 år, krenker deres menneskerettigheter ved at de på mottak får dårligere omsorg enn andre barn som trenger offentlig bistand og omsorg. Dette er diskriminering og i strid med barnekonvensjonen.
Borgarting lagmannsrett fastslo i vår at å holde barn fengslet på politiets utlendingsinternat på Trandum i påvente av uttransportering, var en umenneskelig og nedverdigende behandling, egnet til å utsette barna for en angstskapende effekt. Dette var et brudd på menneskerettslige minimumskrav. Burde ikke myndighetene ha forstått det uten å få det fortalt av en domstol?
• Norges nei til å ratifisere barnekonvensjonens klageordning var oppsiktsvekkende og er en stygg ripe i Norges omdømme som barnerettslig foregangsland. Dette forhindrer nå individuelle klager mot Norge for brudd på barnekonvensjonen.
• Norges motstand, under arbeidet med FN-erklæringen om flyktninger og migranter sommeren 2016, mot å forplikte seg til aldri å fengsle barn. Norges opptreden ble av Redd Barnas generalsekretær karakterisert som uverdig.
• Norges uvilje mot å garantere at varsleren Edward Snowden ikke ble utlevert til USA om han kom til Oslo for å motta Ossietzsky-prisen tildelt av Norsk PEN.
Menneskerettighetene er under stort press fra mange kanter i dagens verden, ikke bare i Kina. Desto viktigere er det at Norges statsminister taler menneskerettighetenes sak. Men det hjelper lite om det ikke blir mer samsvar mellom ord og gjerning.
Les også:
