Debatt

FN-toppmøtet om migrasjon er over før det engang er begynt | Maja Janmyr

  • Maja Janmyr, postdoktor, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Flere stater som har håndtert det største antallet flyktninger, har fått nok. Jordan er blant dem som har begynt å stenge sine grenser. Bildet viser syriske flyktninger i leiren Al-Zaatari i Jordan.

I praksis er det ingenting igjen av FNs generalsekretærs ambisiøse planer om ansvarsfordeling for flyktninger.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag faller ansvaret for 60 prosent av verdens 21 millioner flyktninger på kun ti stater. Nesten ni av ti flyktninger lever i utviklingsland. Fordelingen av flyktningbyrden er altså på langt nær rettferdig. Nettopp dette er fokus den 19. september når verdens ledere treffes i FNs Generalforsamling. Alt lå til rette for at møtet kunne bli et av verdenshistoriens viktigste noensinne om flyktninger og migrasjon.

Maja Janmyr, Universitetet i Bergen

FNs generalsekretær Ban Ki-moon hadde mål om å få i stand en avtale om en ansvarsfordeling for verdens flyktninger. Den sentrale ideen her er at ansvaret for å håndtere flyktninger og migranter skal fordeles mer rettferdig mellom stater. Nettopp mangelen på ansvarsfordeling er den internasjonale flyktningerettens akilleshæl.

Planer om rettferdig fordeling

I en forberedende rapport redegjorde Ban Ki-moon for planene om en ny avtale om mer rettferdig fordeling. Det var unektelig ambisiøse mål. Ett av forslagene var at 10 prosent av verdens flyktninger skulle gjenbosettes til tredje land, hvert eneste år.

Det er en forbausende tanke at flere enn to millioner flyktninger skulle gjenbosettes i 2017, når FNs høykommissær for flyktninger kun har lykkes i å forhandle frem løfter om ca. 80 000 gjenbosettingsplasser årlig.

I sommer ble det dog tydelig at alt håp var ute om å få til en banebrytende reorientering av verdens flyktningbeskyttelse. Til tross for at den ikke er rettslig bindende, avviste ledende aktører den foreslåtte avtalen om ansvarsfordeling. Blant disse finner vi EU, Australia, Kina og Russland. Diskusjonen om avtalen er blitt utsatt til 2018, og det er ingen hemmelighet at mange stater ikke ønsker å se den realisert i det hele tatt.

Likevel skal deltagerne på toppmøtet vedta en ikke-bindende politisk deklarasjon. Utkastet slår igjen fast retten til å søke asyl, og stater forplikter seg til uforbeholdent å beskytte «alle flyktningers og migranters menneskelige rettigheter uansett status».

Kan oppfattes som bare pynt

Som den fremstår, består deklarasjonen for det meste av abstrakte prinsipper som de fleste stater allerede har forpliktet seg til. At 194 av FNs medlemsstater gjentar disse grunnleggende prinsippene kan sees som særlig viktig i en tid der stater gang på gang har vist seg uvillige til å oppfylle sine folkerettslige forpliktelser. Men det kan også oppfattes som bare pynt, i stedet for at man substansielt tar ansvar for situasjonen. I praksis er det ingenting igjen av generalsekretærens ambisiøse planer.

Kritikken har vært hard fra menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International, som mener at resultatet kan bli en underminering av flyktningretten. Samtidig har statene som har håndtert det største antallet flyktninger begynt å få nok. Flere, slik som Jordan, har begynt å stenge sine grenser. I en tid der vi burde ha større kapasitet enn noensinne til å samarbeide internasjonalt for å hjelpe mennesker på flukt, har vi i stedet nå kastet bort en historisk mulighet.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. FN: Over 10.000 har druknet i Middelhavet siden 2014

Les mer om

  1. FN
  2. Flyktninger
  3. Migrasjon
  4. EU
  5. Ban Ki-moon
  6. Amnesty International
  7. Jordan