Tegnehannes nærmeste venn har fått en ny venn | Hanne Sigbjørnsen

Det eneste som er verre enn å mislike noen sterkt, er å mislike noen som alle andre liker.

Jeg har alltid hatt vanskelig for å få nære venner. Jeg har venner, men jeg tror at de jeg ser på som mine nærmeste gjerne ser på meg som en litt mer perifer venn.

Dette skyldes at jeg ikke så lett slipper folk innpå meg, og i tillegg er dårlig til å ta kontakt og til å opprettholde et vennskap.

Det jeg egentlig er best på er vennskapets one night stand: Møte folk når jeg er full, dele noe veldig personlig med dem og aldri se dem igjen.

Jeg gjorde det faktisk senest denne helgen, da jeg møtte en jente i en bursdagsfest til en felles bekjent.

I akkurat de timene vi var sammen, var hun min aller beste venninne.

Jeg forteller dere dette, fordi da skjønner dere kanskje litt bedre hvorfor ting endte slik de gjorde med meg og Line. For det er nemlig det dette handler om. Meg, en av mine nærmeste venner Ingrid, og hennes nye venn Line.

Jeg skal ikke utelukke at Line er en bra person, men det var vanskelig å se gjennom det tjukke laget med interne vitser og delte opplevelser som omkranset Line og Ingrid den dagen jeg møtte henne.

På grunn av dette fikk vi en litt dårlig start, noe som preget hele bekjentskapet. For meg opplevdes hennes nærvær som hundre barn som forsøkte å overgå en bilalarm med gråten sin.

Det var flere grunner til det, men hovedsakelig fordi hun alltid snakket alt for høyt.

Og hun avbrøt meg konstant.

Og meningene hennes var alltid det motsatte av mine. Hun stilte meg dermed også alltid i dårlig lys.

Og det verste av alt var at hun til tross for dette alltid insisterte på at jeg og hun hadde samme personlighet.

Kort sagt: Jeg likte henne ikke. Og siden jeg er et voksent rasjonelt menneske med grunnleggende kunnskaper om psykologi, så skjønte jeg at den eneste grunnen til at jeg ikke likte henne var at jeg var redd hun skulle stjele Ingrid fra meg. g at alle irritasjonsmomenter bare var et symptom på dette.

Problemet var bare at denne innsikten ikke endret noe. Jeg syntes fortsatt fjeset hennes lignet på en ond reptil.

I flere uker tenkte jeg kun på én ting, og det var Line. Jeg ble besatt. I øyeblikk hvor jeg trodde jeg var fornøyd med livet mitt kunne navnet hennes plutselig bare oppstå i hjernen min, og så var alt ødelagt.

Jeg forsøkte til og med å dra Jostein ned i avgrunnen med meg.

Det eneste som er verre enn å mislike noen så sterkt, er å mislike noen som alle andre liker. For da vet du at det er hos deg problemet ligger, og når du er problemet er det også du som må ta grep.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gjorde det, og at ting ble fint, men stemningen er fortsatt ganske anspent mellom meg og henne den dag i dag. Spesielt fra min side.

Derfor har vi nå en fin, uuttalt avtale om at både jeg og Line fortsatt er venner med Ingrid, vi bare kan ikke være sammen alle tre. Ikke etter alle forsøkene mine på å ekskludere Line fra livene våre.

Jeg har kommet frem til at jeg ikke er klar for å knytte meg til bare én bestevenn uansett. Jeg trenger å spre vingene mine litt, se hva som er der ute.

Nå kan jeg ha hundre bestevenner, en ny hver helg, og jeg kan møte dem alle i bursdagsfestene til mine allerede perifere venner.​

Twitter: @tegnehanne

Få med deg flere tegneserier og debattinnlegg — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Liker duTegnehanne like godt som vi gjør? Her er flere av stripene til Hanne Sigbjørnsen:

En tvangsaktig impuls har ført Tegnehanne ut i boligmarkedet og 700.000 over takst:

Jeg har fått meg en ny venn — Alfred:

Denne, fra Lene Hvals «Dollhouse» lo vi også godt av: Nora Helmer er grundig lei av begrensningene som settes for tiendeklasseballet!:

Sjekk også ut Kine Berntsens striper: