• Notert er et ukentlig skråblikk fra Aftenpostens journalister. Denne ble publisert i Aftenposten i november 2014.

Dagen før den siste dagen: De to går hjem fra skolen noen meter foran de voksne. De gjør alltid det. Tynn gutteskulder mot enda tynnere gutteskulder. De altfor store ranslene med de tunge bøkene. Sekkene dingler skjevt over de smale ryggene deres, de har aldri tid til å feste dem skikkelig.

– Gruer du deg? spør den ene.

– Ja, svarer den andre.

De har kjent hverandre fra de var ett år. Det finnes bilder av dem der de sitter med babyansiktene sine på et barnehagegulv og bytter rosiner. Nå er de åtte og ni.

Ansikt med tomatsaus

Fem kilometer i luftlinje er ikke langt. 12 minutter med bil eller 30 med sykkel. Men for gutteføtter pakket inn i skitne joggesko kunne det like gjerne ha vært på månen.

Ikke i samme klasse mer. Ikke på samme skole mer. Ikke bare å bli med hjem, lange innpå pasta med kjøttboller og løpe ut i hagen med ansiktene fulle av tomatsaus for å spille «Gåller’n står» mot det gamle teppebanker-stativet. Og så kommer han til å få seg helt nye venner. Venner som jeg ikke kjenner.

Folk flytter hele tiden, enda så anstrengende og dyrt det er. De trenger forandring, ett soverom til eller mer grønt rundt seg. Men guttene som tråkker i det våte høstløvet er bare åtte og ni, og dette er trolig det mest dramatiske som har hendt i det privilegerte livet deres.

Så, det er ikke stunden for å fortelle at dette er den første i en rekke av adskillelser.

Det er ikke tiden for å fortelle om hun som ikke kommer til å ville ha dem og vil få dem til å hikste etter luft på tenåringsrommet. Eller han som slutter å svare på all form for kontakt, for alltid. Eller morfaren som bare dør – ut av ingenting. Det er bare å holde kjeft eller si de riktige tingene.

Siamesiske tvillinger

Den siste uken har de vært som siamesiske tvillinger, og nå forlenger de skoleuken inn i helgen. På åtteårsrommet res det opp for to. De prater om bursdagen niåringen skal i dagen etter, på det nye stedet, på månen.

– Hvem er det til? spør han på åtte.

– Jeg vet ikke. Jeg har aldri møtt ham før, sier han på ni og rister på hodet.

Den første natten etter den siste dagen sover de tett sammen, men før de sovner, gjør de noe de aldri har gjort før. De ligger stille på magen med en klokke foran seg. Så ser de at de digitale sifrene skifter fra 23:59 til 00:00, de ser at fredag skifter navn og at det blir en helt ny dag. Så store de er.