Meninger

Kunstnere fortjener større respekt | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås
    Knut Olav Åmås
    Spaltist

Noen kommuniserer imidlertid så godt at de blir mediefenomener fordi de er så gode til å iscenesette seg selv. Pushwagner, Terje Brofos, som blir bisatt fra Kunstnernes Hus mandag 7. mai etter et sterkt og fargerikt liv, er et eksempel. Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Jeg vet om få som tar flere sjanser og lever med høyere risiko enn kunstnerne.

Her er noen konkrete eksempler:

  • Den unge kvinnen som hadde en attraktiv jobb i publisering, men som skrev musikk på fritiden og drømte om å bli musiker på heltid.
  • Hun som forlot en fast jobb fordi hun ville skrive bøker og reise rundt og holde foredrag om dem.
  • Hun som var en av landets fremste kunstnere i flere tiår, og så ble minstepensjonist – for det hadde aldri vært noe til overs for å spare til pensjon.
  • Alle de som aldri vet hvordan neste års inntekter ser ut, men lever fra stipend til stipend, fra utstilling til utstilling, fra bok til bok og håper det beste.

Dette er hva jeg vil kalle økonomiske høyrisiko-tilværelser. Og dette er kunstnerliv i 2018.

Både beundret og baktalt

Kunstnere blir beundret i Norge, særlig forfattere, men de blir også baktalt og latterliggjort i den umodne kulturnasjonen Norge som dyre for det offentlige, unyttige og vanskelige eller umulige å forstå. Likevel velger de denne profesjonen, dette livet.

Sammenlignet med de fleste andre land er Norge, relativt sett, godt stilt når det gjelder den offentlige kunst- og kunstnerpolitikken, ikke minst for litteraturen og forfatterne. Og den norske velferdsstaten har et finmasket sikkerhetsnett.

Norske akademikere får ofte ikke fast stilling før de er godt opp i 40-årene. Men de fleste kunstnere får det – aldri.

Den økonomiske usikkerheten er selve eksistensmodusen, og med den som grunnlag skal kunstnerne skape noe virkelig godt, tolke virkeligheten for oss på nye måter.

Åndsverk i flyt

Nå om dagen pågår det politiske prosesser som kan gjøre det enda mer utrygt for utøvende og skapende kunstnere:

Åndsverkloven fra 1961 blir revidert, og flere omstridte forslag kan bli vedtatt av Stortinget tirsdag 15. mai.

Allerede 8. mai kommer innstillingen fra familie- og kulturkomiteen, og det er stor spenning knyttet til paragraf 71 om hvorvidt opphavsrett blir overdratt til oppdrags- eller arbeidsgiver når en kunstner skaper et verk i et oppdrags- eller ansettelsesforhold.

Flere store kunstnerorganisasjoner vil ha bort denne nye paragrafen, og en del politikere har uttrykt forståelse, men den står der fortsatt som et forslag.

En annen endring som kan bli vedtatt er paragraf 43, som innebærer at offentlige klasserom fra nå av skal regnes som «private rom», og at kommunene/fylkene derfor ikke lenger skal betale vederlag for strømming av film og musikk. Bare dette utgjør titalls millioner for norske kunstnere. Alt dette svekker kunstneres mulighet til å leve av det de skaper.

Det er trist i en situasjon der opphavspersoner er presset fra mange hold, ikke minst fordi musikk- og filmindustrien er dominert av globale selskaper med meget høy lønnsomhet.

Svak økonomi

Å være den som skaper kunsten er derimot ikke lønnsomt for de fleste. Kulturløftet gagnet ikke kunstnerne direkte, de tjente 15 prosent mindre på sitt kunstneriske arbeid i 2013 enn i 2006. I samme periode økte nordmenns snittlønn med 23 prosent.

Billedkunstnerne hadde en gjennomsnittlig inntekt på 89.000 kroner i året fra kunstnervirksomheten og mistet 11 prosent av inntekten sin i perioden, ifølge Dagbladet.

Vanlige borgere kjøper lite billedkunst og investorene er få. Og når de sistnevnte kjøper norsk, er det stort sett mannlige billedkunstnere, til tross for at de fleste kunstnere er kvinner. De offentlige museene har ytterst små innkjøpsbudsjetter, og utstillingshonorarene rundt omkring er ofte meget beskjedne, hvis de finnes overhodet.
Tenk om det gikk an å skape en kunstpolitikk som ikke bare dreier seg om stipender, men som også setter flere kunstnere i stand til å leve av sin egen kunst?

Frafallet er stort. Jeg kjenner til en som sluttet som skuespiller fordi kampen om rollene ble for tøff, albuene for spisse. Det ble for strevsomt og ensomt. Nå jobber han som psykolog.

Redde for å ytre seg

Vi har hatt heftige diskusjoner de siste årene om svekket ytringskultur og trøblete klima for kritikk i norsk arbeidsliv. Også norske kunstnere legger sterkere bånd på seg: Forskningsprosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge» viste i 2014 at nesten halvparten av de spurte kunstnerne tenker på at de ikke skal «støte menneskers religiøse holdninger». 35 prosent mener at deres kunstneriske ytringsfrihet «er berørt av fremveksten av politisk korrekthet i samfunnet».

Kunstnere som Pushwagner åpner uansett vanlige kunstinteressertes øyne på nye måter, de får folk til å bli interessert også i andre kunstnere, fordi de faktisk har lært seg å like kunst.

Jo, det er faktisk en utsatt tilværelse å arbeide som kunstner. Alt dette minner meg om den finlandsksvenske forfatteren og komponisten Elmer Diktonius´ utsagn:

«En kunstner må ikke si bare hva andre mennesker ikke kan si, men også hva de ikke våger å si.»

Begge deler er krevende, det siste er kanskje det vanskeligste for tiden.
Særlig deler av samtidskunsten strever dessuten med å kommunisere med selv interesserte borgere og språket som omgir kunsten er ofte innkapslet og pretensiøst.

Noen kommuniserer imidlertid så godt at de blir mediefenomener fordi de er så gode til å iscenesette seg selv. Pushwagner, Terje Brofos, som blir bisatt fra Kunstnernes Hus mandag 7. mai etter et sterkt og fargerikt liv, er et eksempel. Han har i perioder skapt virkelig betydelig kunst. Men det er verdt å spørre hvordan hans posisjon ville vært hvis han selv hadde vært usynlig og «kjedelig».

Pushwagner, Terje Brofos, kommuniserte imidlertid så godt at de ble mediefenomener fordi de er så gode til å iscenesette seg selv, skriver Knut Olav Åmås. Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Skaper interesse for kunst

Kunstnere som Pushwagner åpner uansett vanlige kunstinteressertes øyne på nye måter, de får folk til å bli interessert også i andre kunstnere, fordi de faktisk har lært seg å like kunst. Men det å få et marked skaper også ulike reaksjoner blant kolleger i kunstverdenen. Noen gleder seg, andre blir skeptiske: «Er han i ferd med å bli dårlig? Kan noe virkelig godt selge så bra?»

Nå er vi imidlertid langt unna virkeligheten til den vanlige, norske kunstner.

Hverdagen dreier seg om å sende svært små fakturaer og håpe man greier seg dette året også. Et liv fullt av mening, men fattig på midler.

De aller fleste av oss ville ikke orket det. Derfor fortjener kunstnere større respekt for å leve med så høy risiko.

Jeg forsto etter hvert de dristige valgene til de to unge menneskene jeg nevnte i starten: Hun som sluttet i en helt annen jobb for å bli musiker, hun som valgte bort alt annet for å bli forfatter. I dag er de begge i første klasse i hvert sitt felt.

Takk for at dere trodde på kunsten og dere selv.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Flere kommentarer av Knut Olav Åmås om kunst:

Hva kulturen er til for https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/0LdE/Hva-kulturen-er-til-for--Knut-Olav-Amas

Angsten for det enkle

https://www.aftenposten.no/meninger/i/KyX65/Angsten-for-det-enkle

Kresen kunst under høy himmel

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/9EyM/Knut-Olav-Amas-skriver-Kresen-kunst-under-hoy-himmel

En kulturnasjon i kraftig vekst

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/yvL3a/En-kulturnasjon-i-kraftig-vekst

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. Kunst
  3. Kultur
  4. Pushwagner
  5. Billedkunst
  6. Musikk
  7. Utstilling

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Forfatter Petter Mejlænder fulgte Pushwagner tett: – Alle hans kunstverk ble utført i ruset tilstand

  2. A-MAGASINET

    Historien bak fenomenet Pushwagner: Kunsten, rusproblemer og livet på gaten

  3. KULTUR

    Kaller skuespillernes koronakontrakter for «sosial dumping»

  4. KRONIKK

    Tom Egeland: Kall meg en nerd, men jeg elsker ordbøker. Og NAOB må reddes!

  5. A-MAGASINET

    Verdens største sædcelle vil ha plass ved Mjøsa. Slikt skaper debatt.

  6. KULTUR

    Frilansere godt fornøyde med regjeringens nye krisepakke: – Vi er heldige som bor i Norge akkurat nå