Meninger

Styrtrike, idéfattige Norge

  • Stil>
  • Forf><stil>professor I Statsvitenskap <
  • <forf>janne Haaland Matlary <

DET GODE SAMFUNN. Det finnes mange slags fattigdom, for eksempel kulturell og politisk fattigdom. Det gode samfunn bygges imidlertid ikke med penger, men med moralsk kraft.

DET ER FARLIG å si noe generelt om kulturens betydning for et land, men jeg våger likevel å gjøre det: Er det ikke blitt slik her i landet at kultur er alt og ingenting? At den almene interessen er særdeles materiell: Profittmaksimering på kort sikt; beundring for dem som tjener mest mulig uansett hvilke verdier som ligger bak? Det er en forflatning av norsk offentlig debatt, mener jeg: En slags innebygget norm om at kultur, idéer og dannelse er uviktig i forhold til kommersialisering og egeninteresse. Min statsviterkollega Bent Sofus Tranøy har skrevet en bok om det han kaller "markedsfundamentalismen", og det forunderlige er jo at så få innser at markedet, kommersialiseringen og pengene ikke er av primær viktighet, hverken for et samfunn eller for den enkelte. Norge er styrtrikt, men idéfattig: Hvilke mål er viktige for å skape det gode samfunn? Hvordan kan vi skape et utdannelsessystem som virkelig er av kvalitet? Det hjelper ikke med mer penger, det trengs gode idéer. Vi er i den paradoksale situasjon at profittmaksimering, på privat så vel som samfunnsmessig basis, er blitt ledestjernen. Men evnen til å bruke pengene klokt er underutviklet.

Graderer mennesker.

Dertil kommer at det ensidige fokuset på materialisme ødelegger for demokratiets likhetsidealer, og graderer mennesket etter markedsverdi: Den fattige, syke, handicappede, eldre og arbeidsløse er av mye mindre verdi for markedet enn den unge, sterke og konsumbevisste. De rikeste står først; de andre kommer etter. Dette underminerer grunnidéen om borgernes likhet og fellesskap. Man må nå spørre seg om likhetsidealet er blitt så illusorisk at demokratiet snart ikke er mulig. Maktutredningen viste at politisk makt forvitrer og overtas av jus og marked, to sfærer hvor pengekraft bestemmer tilgang. I mitt fag kan jeg mye om maktens former, og kjenner maktens primat i politikken, særlig den internasjonale. Men det gode samfunn bygges med moralsk kraft, som rett og slett er de prinsipper vi deler og vil skal prege samfunnet. Min svigerfar, som var ungarsk general, skriver i sine memoarer om begrepet "anstendighet". En offiser må aldri miste sin anstendighet, sier han, for da slipper den rå makten løs. Analogt til Norge i dag: Jeg frykter at vi er i ferd med å miste anstendigheten overfor hverandre: Høflighet, respekt, en kritisk holdning til egne interesser, kunnskap om historie og kultur som har formet oss og som bør forme oss.Politikere og andre som former samfunnet, bør være klar over at de forventes å lede med hensyn til dette: Det fundamentale spørsmål er hva som skaper "det gode samfunn" helt fra antikken til i dag. Ikke hva som skaper "det rike samfunn", og økonomiske interesser ble klassifisert som private av både Platon og Aristoteles. Det politiske, som er etisk eller moralsk i sin grunn, er overordnet økonomien, som er sekundær, et middel til mål som kan være både gode og onde.

Økonomi over politikk.

Den ideologiske diskusjon slutter aldri. For sosialisme, liberalisme, konservatisme og kristendemokrati er alle tidløse ideologier som tilbyr sine svar på spørsmålet om hva det gode samfunn er. Men nå er debatten, kunnskapen og interessen for disse genuint politiske spørsmål på et farlig lavmål. Politikkens og kulturens roller er blitt sekundære i forhold til den økonomiske sfære, og dermed blir verdiene i samfunnet deretter.