Samrørets pris

  • Redaktør
Samfunnsforsker Solveig Ose ved SINTEF leverte en rapport til Arbeidsdepartementet om sykefravær. Departementet ville endre konklusjonen. FOTO: GEIR OTTO JOHANSEN

Statsforvaltningen blander sammen forskning og konsulentarbeid. Forskningsinstituttene må selv ta en del av ansvaret.

BYRÅKRATER som vil endre forskernes konklusjoner. Forskningsinstitutter som presses til å ta konsulentoppdrag. Flytende gråsoner mellom utredninger, forskning og konsulentarbeid.

I Aftenpostens artikler om forskning de siste par ukene er det tegnet et foruroligende bilde av forholdet mellom våre mange frittstående forskningsinstitusjoner, den såkalte instituttsektoren, og deres offentlige oppdragsgivere.

Bildet er dystert av flere grunner. Forvaltningens oppdragsgivere prøver å utøve et press de færreste hadde tenkt seg. Det er avdekket kritikkverdige holdninger hos nøkkelpersoner oppe i departementshierarkiene som fortjener offentlig flombelysning.

Aksjonerte

Beslektede problemer har vært opp tidligere også. For et drøyt år siden ble det avdekket et illevarslende samrøre mellom departement og forskningsinstitusjon. En ung forsker ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF), Svenn Arne Lie, skrev en kritisk kommentarartikkel i Klassekampen om norsk landbruks— og distriktspolitikk. Den likte en ekspedisjonssjef i Landbruksdepartementet så dårlig at han straks sendte en mail til direktøren ved NILF der Lies artikkel ble betegnet som «fri synsing», og der det også het at «det er uheldig at Lie skader NILFS omdømme på denne måten».

Ekspedisjonssjefen sluttet slik: «Jeg mener at du som direktør – og som et strakstiltak, bør vurdere å skrive et innlegg i Klassekampen der du klargjør at Lie her har skrevet et privat innlegg – som ikke har dekning i NILFs forskning og som NILF ikke stiller seg bak.» Direktøren fulgte oppfordringen og skrev.

Signal fra Stortinget

Den etterfølgende debatten om datagrunnlag og landbrukspolitikk var interessant nok. Men minst like interessant var debatten om NILFs posisjon, og om departementets behov for å drive brannslukking via direktøren når instituttets forskere fremmet synspunkter de ikke likte.

Premissene for Landbruksdepartementets intervensjon kom nemlig tydelig frem: Instituttsektoren har ikke samme frie og uavhengige rolle som universiteter og høyskoler.

Sektoren er organisert på en annen måte enn universitetene, men skal dette ha følger for den akademiske frihet? Hvilken beskyttelse har egentlig oppdragsforskningen?

Dette var spørsmål Venstres Trine Skei Grande fortjenstfullt grep fatt i med utgangspunkt i Lie-saken. I februar fikk hun et enstemmig storting til å slå fast at den akademiske frihet skal gjelde, uansett oppdragsgiver eller finansiering.

Styring

Til tross for dette tydelige signalet fra Stortinget viser en spørreundersøkelse fra Forskerforbundet at forskere ved mer enn hvert tredje forskningsinstitutt mener de er blitt forsøkt styrt av offentlige oppdragsgivere. Hvordan kan dette forklares?

Når staten og forvaltningen ber om utredninger og rapporter, er det ulike kunnskapsbehov som skal dekkes. Det kan handle om alt fra informasjon til stortingsmeldinger og proposisjoner, bakgrunnsmateriale for departementenes eget arbeid, til ønsket om å få vurdert resultatene av regjeringens politikk.

Alt må ikke være basert på forskning. Forvaltningen har også legitime behov for enklere utredninger og konsulentrapporter.

Aftenpostens reportasjer har imidlertid vist at departementer og underliggende etater har et for lite bevisst forhold til hva som er forskning og hva som er konsulentarbeid. For å få mer kontroll over resultatene krever forvaltningen dessuten konsulentbetingelser i tilfeller hvor forskningskontrakter burde vært brukt.

Eget ansvar

Forvaltningen må likevel dele ansvaret for situasjonen som har oppstått med instituttsektoren selv. I jakten på lukrative oppdrag tar forskningsinstitutter på seg oppgaver de kanskje burde holdt seg unna.

Personer må gjerne opptre som forskere den ene dagen og konsulenter den neste så lenge kontraktene for hvert oppdrag er klare. Men det er en illusjon å tro at de stadig kan bytte roller på denne måten uten at konsulentrollen undergraver forskerrollens styrke og troverdighet.

Ved å opptre både som konsulenter og forskere gjør de dessuten seg selv og sin institusjon mer sårbare for press fra forvaltningen. Hvis de godtar konsulentbetingelser noen ganger – hvorfor ikke også neste gang? Og gangen etter der?

Problemets kjerne ligger her: I møtet mellom på den ene siden en stat med mangelfull differensiering av egne utrednings- og kunnskapsbehov, og på den andre siden forskningsinstitutter som av økonomiske grunner påtar seg konsulentoppdrag de burde avholdt seg fra.

Intervensjonen mot Svenn Arne Lie er neppe heller det eneste eksemplet på altfor tette bånd mellom et forskningsinstitutt og det departementet som har ansvaret for det politikkområdet instituttet forsker på. I disse krysspunktene oppstår samrøre og usunne bindinger.

Målstyring

Tora Aaslands forskningsmelding Klima for forskning definerte ikke mindre enn ni mål for norsk forskning, fem tematiske knyttet til globale utfordringer, velferdssamfunnets fremtid og verdiskaping. De fire øvrige går på tvers av den tematiske inndelingen og handler om kvalitet, internasjonalisering og et effektivt organisatorisk apparat rundt forskningsvirksomheten.

I sum avdekket meldingen stor tillit til at forskningen lar seg målstyre. Da er det interessant å merke seg hvilken vind i seilene troen på den frie, nysgjerrighetsdrevne forskningen har fått den siste tiden.

Initiativtagerne til «Opprop for friere forskning» har fått overraskende bred støtte til kravet om mer ressurser til den frie forskningen. I dag går bare syv prosent av Forskningsrådets midler til den frie forskningen utenfor de store, definerte forskningsprogrammene.

En undersøkelse, Eurobarometer 2010, viste nylig at det er sterk oppslutning i den norske befolkningen om en forskning som ingen helt vet hvor fører hen, men som i ettertid kan få enorm innovasjonskraft og stor samfunnsmessig betydning.

Svekket tillit

At departementer og deres underliggende etater prøver å endre forskningsresultater og presentere konsulentarbeid som forskning, gir tillitssvikt på flere plan.

Instituttsektoren risikerer å bli grundig kompromittert, byråkratene får unngjelde for forsøk på styring av forskningen, og politikernes beslutninger får svekket legitimitet på grunn av mindre tiltro til den kunnskap beslutningene hviler på.

Samrørets pris kan også bli at den frie, nysgjerrighetsdrevne forskningen styrker sine aksjer på bekostning av ulike former for oppdragsforskning, stikk i strid med hovedintensjonen i regjeringens forskningspolitikk.

Akkurat det fortoner seg i dag som en pris det kan være verdt å betale.