Brune Nansen-myter
150 ÅR I DAG. Alle ville ha en bit av Fridtjof Nansen. Senere ble det en seiglivet sport å brunskvette hans ettermæle. Det var bare tull.
ALLE ville de ta ham til inntekt for seg: Fra sovjetrussere til Quisling og NS. Fra Folkeforbundet til Fedrelandslaget. Menneskerettsforkjemperne, de humanitære bevegelsene, forskningsanstaltene, de oppdagelsesreisende i hans fotspor, armenerne. Folkehelt alt fra 20-årsalderen, internasjonal stjerne fra 30-årsalderen, banebrytende vitenskapsmann, polfarer, bestselgerforfatter, kunstner, diplomat, sentral i selvstendighetskampen 1905, forbilde for filantroper, nobelprisvinner, politisk forgrunnsfigur. Og angivelig alle sosietetsdamers drøm.
To nye biografier
Om dette sies og skrives mye, før, under og etter dagens 150-årsfest for hans fødsel, dagen da Kongen gjenåpner et totalrenovert Frammuseum, og biografiene er ute, av Carl Emil Vogt og Harald Dag Jølle i høst, av Per Egil Hegge og andre forfattere tidligere. Bøker er til og med skrevet utelukkende om Nansens kvinner. Vi lærte om ham på skolen som selve bildet på en norsk helt, med de største dåder som skiløper, som oppdager, fremfor alt som verdensforbedrer, og i kamp for selvråderett, mot union.
Han var på ingen måte en sosialdemokratisk helt. Tvert om, med bakgrunn fra den absolutte sosiale elite, med en mor fra landets fornemste adelsfamilie, Wedel Jarlsberg, en bestefar som var baron, en barndom som i ikke liten grad ble tilbrakt på morsslektens herreseter, hans eget herskapshus på Polhøgda, hans lederskap i Fedrelandslaget. Familiebakgrunnen må ha gitt sosial selvtillit til hans grensesprengende prosjekter.
Det var paradokser: Han var antikommunisten, det største glansnummeret på Fedrelandslagets stevner, men samtidig redningsmann for de nødstilte i Sovjetunionen. Hans uvenn og kritiker, Aftenpostens redaktør Torstein Diesen, mente det var galt å hjelpe Russland uten å sette krav til makthaverne. Nansen svarte: Å hindre folk i å sulte ihjel står over politikken og krever øyeblikkelig handling.
Overtro
Et plagsomt trekk ved minnet om ham er den hardnakkede overtroen på Nansens brunskjær. Det er vrangforestillingene, stadig gjentatt, om at Fedrelandslaget i hans levetid var en fascistisk bevegelse, at Nansen var på linje med sin medhjelper i Russland, Vidkun Quisling, og at det derfor var et hell for hans ettermæle at han døde før den tyske okkupasjon av Norge. Fakta, bekreftet i de nye biografiene, viser det stikk motsatte.
Skal man først servere spekulasjoner om Nansens politiske kompassretning, taler alt for at ettermælet ville blitt som et aldrende ikon for motstandsbevegelsen om han hadde vært i live i 1940. Av disse grunner:
1.
Nansen var hele sitt liv en svoren anglofil, ble omfavnet av den britiske offentligheten, der han var som fisken i vannet, og var så negativ til Tysklands politiske kultur at han ble nesten urimelig ensidig. Alt i 1905 skriver han om «det forbannede land Tyskland», og om hvor meget mer han følte seg hjemme i England. Under første verdenskrig var han anfører på den vestvennlige side i kampen om norsk opinion. Forsvarsvennen Nansen fordømte ofte «den tyske militarisme». Den fremste beundrer han dog hadde i Tyskland var for øvrig Carl von Ossietzky, fredsprisvinneren som døde i en av Hitlers fangeleirer.
2.
Nansen fikk ikke oppleve Hitler ved makten, men var i Folkeforbundet en knallhard kritiker av det fascistiske Italia, som kalte Norges ambassadør i Roma inn på teppet for å få stanset «Nansens ubeherskede agitasjon». Nansens advarsler mot fascismen ble sensurert bort da hans tekster ble utgitt av NS-styret under krigen.
3.
Nansen var nær knyttet til Haakon VII og dronning Maud, som venn og støtte for kongefamilien i deres nye land.
4.
Fedrelandslaget startet, med Fridtjof Nansen og Christian Michelsen i spissen, som en borgerlig kampanjeorganisasjon med medlemmer fra alle de borgerlige partier, som et mottrekk til at Arbeiderpartiet en tid hadde vært på sitt rødeste. Det var først etter Nansens død i 1930 at laget gradvis ble parkert som en utgruppe langt ute på høyrefløyen.
- En rød tråd i Nansens liv var hans strid for menneskeverdet i alle sammenhenger, for undertrykte folkegrupper, og for urbefolkninger like siden inuittene (eskimoene) på Grønland hadde vakt hans beundring under oppholdet blant dem. Tanken på at Nansen ville avfunnet seg med nazismens jødeforfølgelser er mer enn absurd.
6.
Quisling våget ikke pynte seg med lånte fjær fra Nansen før Nansen lå i kisten. Da straks prøvde han å utnytte sin fortid som Nansens medarbeider i Russland til å posere som hans arvtager.
7.
Nansens kritikk av partipolitikken og hans tro på et styre av «de beste menn» ble i ettertid av noen fortolket som fascistvennlig, men i 1920-årene var dette fellesgods, utløst av tidens ustabile forhold i politikk og økonomi. Hans langt på vei aristokratiske bakgrunn og sinnelag har trolig også spilt inn.
Uansett er det ikke garantert at Fridtjof Nansen så lett ville funnet seg til rette med det sosialdemokratiske samfunn som kom etter krigen. Men da var tiden ute for en mann født på Frøen gård i Aker i 1861.
