Meninger

Fåfengt krig mot islam

  • Forf>journalist
  • <forf>ulf Andenæs <

I STRIDENom karikaturer av profeten Muhammed opptrer aktørene<br></br>som rollefigurer i en dramaversjon av Samuel Huntingtons berømte verk om "Sammenstøt mellom sivilisasjoner".

DE SISTE UKERS HENDELSER er som et ekko av forrige skrekkelige omdreining i konflikten, da det var folkeopptøyer og nedbrente ambassader. De medvirkende i dramaet spiller uansett ut sine roller. Første aktør: Dumdristig tegner i Danmark — tidligere den liberale avantgardens og i dag innvandrermotstandens land - stikker piler i et mektig tabu innen islam. Neste på scenen: Islamske fanatikere i sammensvergelse for å drepe dumdristig tegner, Kurt Westergaard, som straff for spott mot profeten. På rollelisten: Dumdristig tegners yrkesbrødre i mediene slår ring om ham ved å dele hans handling. "En for alle, alle for en".

Ufredens rutine.

Deretter et hendelsesforløp hvor alle aktører følger dramaets manuskript: Harde ord, ildspåsettelser av unge muslimske gjerningsmenn, kanskje og kanskje ikke utløst av tegnerens krenkelse, fulgt av annet hærverk. Frittalende politiker ber muslimske fanatikere pelle seg "til Iran, hvor de vil passe bedre inn", mens landsmenn gir ham sitt hjerteligste bifall. Muslimske land bidrar til forestillingens fastlagte program, med demonstrasjoner, fordømmende rop i moskeene, trusler om boikott og utvisning, avlyste landskamper i fotball, ambassadører innkalt på tepper. Her hjemme kommer islamrefseren Hege Storhaug i vanhellig vrede, etter at hennes internettleverandør har snytt henne for muligheten til å terge muslimer med Muhammed-bilder på eget nettsted.

Fiendebilder.

Dette teateret har et tallrikt publikum og store ringvirkninger. I vest har provokasjon ofte vært snarveien for kunstnere og andre til å skape seg et navn. Innen islam støter provokasjonen på et alvor som var glemt hos oss. Noen mener: Hvis islams religiøse tyranni er udyret, så må udyret bekjempes, inntil det utmattes av motstandens våpen, og udyrets klør mister taket. Pressefolkene som følger sin kollega og trykker tegningene, vil vise at samhold gir styrke gjennom felles vågemot. De som tenker slik, påpeker at dette er den virkelige kamp for ytringsfriheten, fordi en ytringsfrihet som ikke kan provosere, er uten mening.

Samlivets regler.

At det stemmer, har ofte vist seg. Likevel plages jeg av at noe skurrer. Er det en tidligere utenriksreporter som blir innhentet av sine gamle reflekser? For en reporter på oppdrag i utrygge strøk gjaldt fremfor alt: Kutt ut alt som skader kommunikasjonen og setter oppdraget i fare! Regelen er: Vis respekt! Vær vennlig, høvisk, forsonlig, om du skal greie deg! Unngå for enhver pris arroganse, særlig i møtet med det som er hellig for de andre!Skulle man så feie det ubehagelige under teppet, for oppdragets skyld? Det hender man blir beskyldt for slikt, enten man er reporter eller blant formidlerne som strever med "religionsdialog".

Hovmod.

Det finnes noen i islamske land som med skjult sympati følger trosfrihetens riddere fra vest når de skal felle det religiøse tyranniets udyr. Men det meste tyder på at flertallet der ute oppfatter saken annerledes. Hva noen her hjemme ser som en strid for den frie tanke, det er i deres øyne Vestens hovmod. Det er imperialistenes og koloniherrenes arvinger som atter en gang tråkker på dem, nå ved å tråkke på det som på deres kanter er hellig. De vil neppe lage opptøyer og brenne ambassader hver gang de oppfatter at folk i Vesten krenker dem. Snarere vil det synke inn, som en gjentatt bekreftelse, at mektige kretser i vest ikke vil dem vel.Dette er en sannsynlig langtidsvirkning av å tirre den islamske fromheten. De blant oss som ønsker konflikt mellom den hvite mann og muslimske folk, har nå funnet et såre enkelt grep for å skape vondt blod. Det er lettvint å tirre, like lettvint som å trykke på en knapp.

Fåfengt strid.

Vi har grunner til å kritisere islam. Men en milliard muslimer lar seg ikke omvende til vår tanke. Vi er dømt til å leve med hverandre."Det er umulig å få til endringer i andre folks tanker og handlinger med tvang," konstaterte sosialantropologen Fredrik Barth i en samtale med Aftenposten forleden. "Det fører bare til fiendtlighet og høyt konfliktnivå," påpekte han. Barth kjenner tradisjonelle islamske samfunn bedre enn de fleste.Det var en som sa til meg at å spotte helligdommen i islamske land tilsvarer hva det var å spotte Gud i religionskrigenes Europa. Det endte stundom med brann og tap av liv. Noen hos oss krever at de andre må tåle hva som i deres øyne er krenkelse av hellige ting. Men de skifter neppe sinn fordi pågående sjeler i vest gjentar sin spott. De vil muligens godta det, den dag de er blitt like dempet i sin tro som vi er blitt. I så fall må vi trolig vente noen generasjoner. I mellomtiden, for de utålmodige blant oss, oppnår de tegnende stridsmenn fra vest annet enn smerte, krenkelse og nag?

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Hvordan stå opp for egen reiseregning

  2. MENINGER

    Fillers, foundation, Frank Løke-hooking og bokutgivelse. Slik gjenkjenner du INFLUENSER-VIRUSET på gangen

  3. MENINGER

    #Metoo er som makramé, misunnelse og Michael Kors-vesker. Det finnes ikke i det øvre lag!

  4. MENINGER

    Ingen tvil, årets farge er grønn! Fresh opp med høstens politiske palett.

  5. MENINGER

    - Du er verdens mektigste redaktør, men du misbruker makten

  6. MENINGER

    Kickstart 2018 med juletrekasting, multitafsing og hodestående!