Meninger

Europa har latt forsvaret sitt smuldre opp, slik det romerske keiserriket gjorde | Niall Ferguson

  • The Sunday Times
  • Niall Ferguson

Terroren som ødelegger EU i dag er skremmende lik.

  • Niall Ferguson er historiker og professor ved Harvard University
    Jeg skal ikke gjenta det dere allerede har lest eller hørt. Jeg skal ikke si at vi aldri har sett slike grusomheter som det vi opplevde i Paris fredag kveld, for det har vi. Jeg skal ikke si at verden står sammen med Frankrike, for det er et uthulet utsagn. Heller ikke skal jeg applaudere François Hollandes løfte om «nådeløs hevn», for det tror jeg ikke på.

I stedet skal jeg fortelle dere at det er nøyaktig slik sivilisasjoner faller.

Slik beskrev Edward Gibbon goternes beseiring av Roma i august år 410 evt.:

Niall Ferguson. NTB Scanpix

«… da barbarene fikk herje fritt, da alle følelser sto i kok og alle stengsler ble fjernet … ble romerne slaktet nådeløst ned … i byens gater lå hauger av lik … Følte barbarene seg provosert av motstanderne sine, lot de sine vilkårlige massakrer også ramme de svake, de uskyldige og de hjelpeløse …».

Forfall

Er ikke dette også en passende beskrivelse av det vi bevitnet i Paris fredag kveld? Sant nok beskriver Gibbons Decline and Fall of the Roman Empire , som ble utgitt i seks bind mellom 1776 og 1788, keiserrikets fall som en langsom prosess.

Gibbon dekker over 1400 år av historien.

Årsakene han peker på, er så varierte som personlighetsforstyrrelser hos de enkelte keiserne, pretorianergardens makt og fremveksten av Sasanideriket. Nedgangstider gikk over i forfall, og monoteismen fungerte som en slags tørråte for keiserrike.

I mange år virket det som mer moderne historikere fra «senantikken» var enige med Gibbon om prosessens gradvise natur. Noen gikk til så langt at de påsto at «fall» var en anakronisme, som ordet «barbar». Langt fra nedgang og fall, hevdet de, hadde det romerske keiserriket gradvis blitt flettet sammen med de germanske stammene til en flerkulturell, postimperialistisk idyll som fortjente en mer smigrende merkelapp enn «den mørke middelalder».

I det siste har imidlertid en ny generasjon historikere tatt opp muligheten for at det romerske keiserrikets undergang langt fra foregikk harmonisk, men heller var både plutselig og blodig.

Én generasjon

Bryan Ward-Perkins mener det som skjedde var en «voldelig bemektigelse … utført av barbariske inntrengere». Slutten på det romerske keiserriket, skriver han i The Fall of Rome (2005), «avstedkom grusomheter og uro av et slag jeg oppriktig håper jeg slipper å gjennomleve selv. En kompleks sivilisasjon ble tilintetgjort, og de vestlige innbyggerne ble kastet tilbake til en typisk prehistorisk levestandard.»

På femti år sank befolkningen i Romerriket med tre firedeler. Arkeologiske bevis fra sent firehundretall – dårlige boliger, mer primitive pottemarkerarbeider, færre mynter, mindre kyr – viser at Rommerikets gunstige innflytelse på resten av Vest-Europa fort svant.

«Sivilsasjonens ende», med Ward-Perkins’ ord, gjorde sitt inntog i løpet av én enkelt generasjon.

Les også Bernard-Henri Lévy:

Les også

- Ingen føtter på deres bakke betyr mer blod på vår

Lokket av velstand

Peter Heathers Fall of the Roman Empire understreker de katastrofale følgene ikke bare av massemigrasjoner, men av organisert vold: først hunernes forflytninger vestover fra Sentral-Asia, så den germanske invasjonen av romersk territorium. Slik han ser det, ble vestgoterne, som slo seg ned i Aquitaine, og vandalene, som erobret Kartago, lokket til Romerriket av velstand.

Denne velstanden klarte de å bemektige seg med våpen de fikk fra romerne selv og ferdigheter romerne hadde lært dem.

«For de eventyrlystne», skriver Heather, «var det romerske keiserriket en unik mulighet til fremgang, selv om det også utgjorde en trussel mot deres eksistens … Etter at hunerne hadde presset store mengder [fremmede grupper] over grensene, ble den romerske staten sin egen verste fiende. Militærmakten og det sofistikerte økonomiske systemet fremskyndet prosessen, mens strømmer av nykommere ble til samlede styrker som kunne meisle ut kongeriker gjennom sitt eget statslegeme».

Overbeviste troende

Prosessene som ødelegger EU i dag er skremmende like, selv om få av oss ønsker å anerkjenne dem for det de er. Som det romerske keiserriket tidlig i det femte århundret har Europa latt forsvaret sitt smuldre. Etter som velstanden har økt, har den militære beredskapen krympet, sammen med troen på egen styrke.

Europa er blitt dekadent i sine egne handlesentre og sportsarenaer. Samtidig har vi åpnet portene for utenforstående som begjærer Europas rikdommer uten å gi avkall på sine forfedres tro.

Det europeiske byggverket har opplevd noen første rystninger gjennom den syriske borgerkrigen, selv om den har vært katalysator like mye som direkte årsak til den store folkevandringen i 2015. Som tidligere har de kommet fra alle ytterkanter av imperiet – fra Nord-Afrika, fra Levanten, fra Sør-Asia – men denne gangen kommer de i millioner, ikke bare titusenvis.

Selvfølgelig har jo de fleste kommet bare med et håp om et bedre liv. Tilstanden i deres eget land har blitt såpass bra at de økonomisk sett får til å reise ut og såpass politisk dårlig at de er villige til å risikere reisen. Men de kan ikke strømme nordover og vestover uten at noe av det politiske ubehaget følger med dem. Som Gibbon sa det, utgjør overbeviste monoteister en alvorlig trussel mot et sekulært imperium.

Unntak?

Det er utvilsomt sant at hoveddelen av muslimene i Europa ikke er voldelige. Men det er også sant at hoveddelen av dem har synspunkter som ikke lett lar seg forene med prinsippene for våre liberale demokratier, blant annet våre nyere standpunkter om seksuelt likeverd og toleranse, ikke bare når det gjelder religiøst mangfold, men også nesten alle seksuelle tilbøyeligheter.

Derfor er det utrolig enkelt for en voldelig minoritet å samle sine våpen og forberede angrep på sivilisasjonen innenfor disse angivelig fredselskende samfunnene.

Jeg vet ikke nok om det femte århundret til å kunne sitere romere som beskrev hver nye barbarhandling som et unntak, selv når det hadde skjedd flere ganger tidligere; eller som kom med fromme oppfordringer om solidaritet etter Romerrikets fall, selv når det å stå sammen var det samme som å falle sammen; eller som ytret tomme trusler om nådeløs hevn, selv om det eneste de planla å gjøre, var å sette opp et melodramatisk ansikt.

Vi har oss selv å takke

Jeg vet at Europa i det 21. århundret har seg selv å takke for det kaoset vi opplever nå. Ingen andre steder i verden er det satt så store ressurser inn på å studere historien enn det vi har gjort i dagens Europa. Da jeg dro til Oxford for over 30 år siden, ble det sett på som en selvfølge at jeg skulle studere Gibbon i første semester.

Det hjalp ikke.

Vi lærte mye tøv om at nasjonalisme var dårlig, nasjonalstater enda verre og imperier det verste av alt.

«Før fallet var romerne like sikre som vi er i dag», skriver Ward-Perkins, «på at deres verden ville fortsette i hovedsak uendret for alltid. De tok feil. Det vil være klokt av oss ikke å gjenta deres selvtilfredshet.»

Stakkars, stakkars Paris. Drept av selvtilfredsheten.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes.

Norsk enerett: Aftenposten


Relevante artikler

  1. KULTUR

    Aftenpostens anmelder: Et av bokhøstens lyspunkter

  2. KULTUR

    Dette er den virkelige verdenshistorien som har inspirert Game of Thrones

  3. KRONIKK

    Kongeparet - opphøyet og nært

  4. MENINGER

    Det finnes ingen dumme spørsmål – om nekrofili | Svein Øverland og Ingeborg Senneset [podcast]

  5. MENINGER

    Kort sagt torsdag 4. mai

  6. MENINGER

    Det ligger stor styrke i å kjenne sine egne grenser. | Lene Marlin