Menn som dreper kvinner

Partnerdrap. Vi vet hvem som dreper og hvorfor de gjør det. Og at myndighetene gjør for lite for å stanse dem.

— Vi har likestillingsutfordringer som går på livet løs, sa barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen da hun la frem stortingsmeldingen om likestilling i går.

Det har hun sannelig rett i. Bare den siste uken er to kvinner blitt drept i Oslo-området. I begge tilfeller er det tatt ut siktelse mot offerets mann. Hver for seg er disse drapene nærmest ufattelige tragedier, men like fullt er de bare to i en endeløs rekke partnerdrap.

Mye kunnskap

Vi vet hvem som dreper partneren sin. I 90 prosent av tilfellene er det menn. De få kvinnene som dreper, gjør det ofte for å komme seg ut av langvarig fysisk og psykisk mishandling.

Vi vet at menn med minoritetsbakgrunn er overrepresentert, og at samfunnsdeltakelse, inntekt, boforhold, utdanningsnivå, psykisk helse, kontrollbehov og holdninger til kjønnsroller alle er faktorer som spiller inn. Vi vet at kvinnene som blir drept i omtrent halvparten av tilfellene på forhånd har varslet krisesentrene eller politiet om at de frykter for sitt liv. Vi vet at mange ikke blir tatt alvorlig, og at politiet ikke har ressurser til å etterforske.Vi vet egentlig veldig mye. Likevel er tiltakene sparsommelige og mangelfulle.

Mer enn drap

Partnerdrapene er egentlig bare toppen av isfjellet, den ytterste konsekvensen av et av de mest alvorlige samfunnsproblemene vi har: Vold i nære relasjoner. Rent samfunnsøkonomisk snakker vi om en dundrende hodepine, med en prislapp på mellom 4,5 og 6 milliarder kroner hvert år.

Men ifølge likestillings— og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik er denne volden også det største hinderet for likestilling i Norge, fordi den fratar ofrene muligheten til å benytte seg av alle andre muligheter og rettigheter de har i samfunnet.

I tillegg har vi selvsagt det rent menneskelige aspektet. Å leve med trusler, misbruk, vold og dødsangst må være det nærmeste vi kommer helvete på jord, problemene forplanter seg nedover i generasjoner – og det er myndighetenes ansvar å forebygge det.

Internasjonal forpliktelse

Ifølge FNs kvinnekonvensjon er norske myndigheter forpliktet til å bekjempe kjønnsbasert vold og trakassering. Det gjør de, men i for liten grad.

I mars la justisdepartementet frem en stortingsmelding om vold i nære relasjoner, inkludert en nasjonal strategi. Vel og bra. Men det begynner å haste, nå er tiden moden for å iverksette akutte tiltak.

Som å drive målrettet forebygging blant kvinner vi vet er utsatt. Som å gi politiet midler til både å heve kompetansenivået og etterforske vold i nære relasjoner. Som å gi voldsutsatte kvinner den beskyttelsen de trenger når de kommer ut fra krisesentrene.

Det vil redde liv, og det kan vi faktisk ikke velge bort.