#Metoo og grensen mellom journalistikk og spekulasjon | Anki Gerhardsen
Det er forskjell på journalistikk og ryktebørs. Det må nødvendigvis gjelde arbeidet med #metoo også.
I tirsdagens utgave av Klassekampen uttrykker flere pressefolk bekymring for at det blir vanskeligere å lage #metoo-journalistikk hvis reglene for bruk av anonyme kilder strammes inn.
Spørsmålet er oppe til drøfting fordi Kildeutvalget, som jeg selv har vært en del av, nettopp har lagt frem en rapport med forslag til endringer i Vær varsom-plakaten. Noen av disse endringene er knyttet til bruken av anonyme kilder.
Presseetikken ble ofret
Fra før av har pressens etiske regelverk slått fast at kilden til informasjon som hovedregel skal være åpen, og at pressen skal være særlig aktsom ved bruk av anonyme kilder. Praksis viser imidlertid noe annet. Bruken av anonyme kilder har sklidd ut. De anvendes på stort og smått og til dels ukritisk, særlig i saker der det er personkonflikt. Kildeutvalget har lagt frem flere ulike eksempler i rapporten: Fra misnøye og karakterisering av navngitte mennesker i politikken til den store uroen i Morgenbladet. I intervjuene vi har foretatt, uttrykker både pressefolk og pressens kilder en klar og gjennomgående bekymring for dagens situasjon. Det vil alle som leser rapporten vår se.
Kildeutvalget hadde ingen intervjuspørsmål direkte relatert til #metoo. Vi spurte ganske enkelt: «Hva er ditt syn på bruk av anonyme kilder?». Men på eget initiativ trakk svært mange av pressefolkene vi intervjuet frem arbeidet med nettopp #metoo. De sa at bruken av anonyme kilder eskalerte. At de syntes det var presseetisk problematisk. At den gode sak så ut til å rettferdiggjøre journalistikk som gjorde angrepet part ganske forsvarsløs. Noen tok selvkritikk for eget arbeid. Noen mente presseetikken ble delvis ofret, og noen fortalte at de ble kritisert da de forsøkte å utøve alminnelig kildekritisk arbeid.
Les også: Trond Giske på mediekonferansen Svarte Natta: – Det var definitivt pressen som fikk meg til å trekke meg
Praksis må skjerpes
Sammen med konkrete eksempler på journalistikk, både i forbindelse med metoo og generelt, er disse intervjuene grunnlaget for Kildeutvalgets konklusjon: Bruken av anonyme kilder har antatt proporsjoner som er egnet til å skade tilliten til journalistikken. Praksis må skjerpes.
Derfor foreslår Kildeutvalget at personkarakteristikker og udokumenterbare påstander ikke bør få fremsettes anonymt.
Det er ikke vanskelig å skjønne redaktør i Khrono Tove Lie og journalist Thea Storøy Elnan når de hevder at dette vil gjøre det mer krevende å sette fortellinger om seksuell trakassering på trykk. Det er riktig. New York Times brukte to lange år før de kunne kjøre sakene mot Harvey Weinstein.
Påstander fra anonyme kilder må sjekkes og dobbeltsjekkes. Det vil fordre et omfattende arbeid som ikke alltid vil komme i mål. Men forskjellen på journalistikk og all annen fortelling om virkeligheten er et løfte om å sikre at det er sannheten som publiseres. Så godt det lar seg gjøre. Det holder ikke at det er en viktig sak eller et tema som trenger oppmerksomhet.
Går det ikke an å dokumentere en anonymt fremsatt påstand, og da særlig en påstand som rammer et navngitt menneske, skal det svært mye til før den allikevel bør få slippe gjennom etisk kontroll.
Avgjør vår troverdighet
Tove Lie peker ganske presist på sannhetsproblemet selv. Lie har ettergått en av fortellingene om seksuell trakassering i de mange anonyme oppropene Aftenposten satte på nyhetsplass høsten 2017. Daværende kulturredaktør Sarah Sørheim har vedgått at de ikke sjekket fakta i alle historiene de publiserte.
Hensikten var først og fremst å vise omfanget. Men når man ikke vet om fortellingene er sanne, vet man heller ikke noe sikkert om omfanget. Lie forteller at kvinnen hun snakket med, sier at hun kan ha husket sin historie feil. Det som ble presentert som en sannhet, var kanskje ikke helt sant allikevel.
Men det er flere skjær i sjøen, og de kommer tydelig frem i Øystein Stenes bok «Mitt liv som mann». Stene er forfatter og dosent ved Kunsthøgskolen i Oslo og hevder å ha inngående kjennskap til aktørene og metodene bak oppropet #stilleføropptak. Det Stene beskriver av press for å bidra kombinert med fordreining av hendelser, er ikke forenlig med god presseskikk. Og da gynger grunnen under Aftenpostens publisering også her.
Hvis pressen skal beholde tilliten, hvis vi skal være et trygt alternativ til ryktebørs og sosiale medier, så må vi helt konkret og hver eneste dag bevise at publikum kan stole på oss. Det er ikke noe problem å publisere fortellingen til en anonym kilde hvis du har sjekket den og funnet den sann. Men hvis du ikke greier den siste, men vesentlige delen av oppdraget, er det journalistikkens troverdighet som settes på spill. Det har vi ikke råd til.
Her kan du lese flere av Anki Gerhardsens bidrag til spalten Medierevisjonen:
